Uten ord?

“Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord.” sa Frans av Assisi en gang. Dette har opp gjennom historien blitt tolket til å bety at vi aldri trenger å bruke ord. Det stemmer ikke, men hvor går denne grensen? Når blir det nødvendig å bruke ord?

Måten vi oppfører  oss på kommuniserer noe til omverdenen. Våre handlinger reflekterer vårt verdisett, de sier noe om hva som er viktig for oss. Dette er viktig å være klar over også inn i en evangeliserende sammenheng. For hva kommuniserer det til de rundt oss dersom vi kaller oss kristne, men ikke lever etter hva som står i Bibelen? Dersom evangeliet ikke betyr en forskjell i våre liv, hvorfor skal det bety en forskjell i deres liv? Våre gjerninger sier noe om vår tro. (Jak 2:18)

Din personlighet er en mulighet, ikke en hindring

At alle kristne  er kalt til å vitne betyr ikke at vi er kalt til å bruke samme metoder når vi vitner. Gud har skapt deg slik du er og han har gitt deg gaver som han ønsker å bruke. Din personlighet er en mulighet, ikke en hindring. Dersom vi bygger opp en standard for hvordan man skal vitne, vil man også bryte ned frimodigheten hos mange. Derfor må vi ikke tenke at vi må bli som disse typiske evangelistene før vi kan vitne.

Utforsk den utrustningen  du har fått, og be om hjelp til å se hvordan du kan vitne med den du er. Dette handler om å være ærlige om hvem vi er, å være ekte og ikke forsøke å tre inn i en falsk rolle. Utad er dette med på å vitne om at det å være meg, slik jeg er (på godt og vondt), er godt nok for å kunne være et Guds barn.

før eller senere må vi bruke ord

“slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere.” (1 Tess 2:8)

Evangeliet er en  objektiv sannhet – det er noe som gjelder for hvert eneste menneske på jorden. Det ligger et alvor i dette. Vi sitter på et budskap som må ut til alle folkeslag (Matt 28:19-20), men dersom ingen handler på dette, dersom ingen forkynner evangeliet, da vil heller ingen komme til tro. (Rom 10:13-17)

Evangelisering vil i  praksis utarte seg veldig forskjellig, men før eller senere må vi bruke ord. Noen ganger går vi rett på sak, andre ganger må vi bruke tid i relasjoner før vi har gjort oss fortjent til å bli hørt. Men vi skal ikke nedvurdere viktigheten av å bruke tid i relasjoner før vi tyr til ord. Å vise en interesse inn i noens liv, å lytte til hva de har å si, å kunne ha samtaler uten en underliggende agenda, kan være med på å åpne dører senere.

Vi går ikke alene, men vi går i et kall fra Gud

Vi skal være  salt i verden, og vi har all grunn til å være frimodige. Vi går ikke alene, men vi går i et kall fra Gud. Han er vår autoritet. Vi må i alt huske på å be om at Gud må åpne dører slik at vi får muligheten til å vitne. (Kol 4:2-6)

Foto: Rebecca Barray @ flickr