… tabber seg ut

Når jeg som disippel sammenliger meg med andre disipler jeg har hørt eller lest om, føler jeg meg fort litt dårlig.

Jeg tenker ofte på alle suksesshistoriene i Bibelen, om Peter som taler på pinsedag, som fører til at 3 000 mennesker tar imot Jesus (Apg 2). Jeg tenker på Stefanus, som risikerte å bli drept hvis han ikke sluttet å snakke om Jesus, men som i stedet, og med stor frimodighet, vitner om Jesus for alle som var der, før de steinet ham i hjel (Apg 6-7).

Disipler skal være supermennesker, tenker jeg fort. De gjør i alle fall ikke like mange tabber som meg og mange av de kristne jeg kjenner. Dette kan lett gjøre oss litt motløse, og jeg tenker at Gud har liten nytte av sånne som meg, som tabber meg ut igjen og igjen. Lar muligheter til å fortelle om Jesus bare gli forbi, og lar en masse gode ting jeg har mulighet til å gjøre forbli ugjort.

Også Peter, lederen i disippelflokken, tabba seg ut

Så hva skal vi gjøre når vi har tabba oss ut? Hva gjorde disiplene på Jesu tid når de hadde tabba seg ut? For heller ikke de var perfekte. La oss ta en titt på to av dem, la oss se på Judas og Peter.

Bare navnet Judas gir dårlige assosiasjoner. Et rimelig belasta navn. Vi vet hvem han er. Forræderen. Han som svikta. Sammen med Quisling er det det mest brukte navnet på svikere. Han gjorde noe grusomt, forrådte Jesus da det stod på som verst, og utleverte ham til dem som etter hvert fikk ham drept.

Men også Peter, lederen i disippelflokken tabba seg ut. Svikta Jesus han også, da han trengte ham mest. Banna på at han ikke kjente Jesus.

Forskjellen mellom Judas og Peter er ikke at den ene svikta, og den andre ikke. Begge feiga ut, og tok ikke sjansen på å følge Jesus når noe stod på spill.

Og jeg tror begge to angra omtrent like mye da de først innså hva de hadde gjort. Så heller ikke her ligger hovedforskjellen mellom dem.

Jesus ber oss komme til ham når vi har tabba oss ut

Kanskje var det mange ting som skilte dem fra hverandre, men jeg tror en viktig ting er hvem de lot ordne opp når de først hadde tabba seg ut, og gått på en smell.

Judas tok saken i egne hender. Han tenkte at det han hadde gjort var utilgivelig, noe han selv måtte ta konsekvensen av, og som endte med at han tok sitt eget liv, fordi han ikke kunne leve med denne skylden.

Peter derimot møtte Jesus igjen, og ble tilgitt tabben sin. Han gikk til Jesus, eller Jesus gikk faktisk til ham, og ga ham en sjanse til.

Det avgjørende for Jesus er ikke om vi tabber oss ut en eller annen gang i løpet av livet eller ikke. Det gjør vi alle før eller seinere, eller gjerne begge deler. Jesus ber oss komme til ham når vi har tabba oss ut. Han har lyst til å gi oss en sjanse nummer to. Og tre og fire. Det gjorde han til disiplene sine mens han gikk rundt på jorda, og det gjør han til disiplene sine i dag.

Peter, som vi ofte ser på som en vellykka disippel, han som var sjefen i gjengen, hadde et tabberegister som sikkert de færreste misunner ham. Men han fikk en ny sjanse av Jesus.

Skal vi også gjøre som Peter, og komme til Jesus når vi har tabba oss ut?