UP Tilbake
Søvn – deilig eller farlig?

Søvn – deilig eller farlig?

Søvn som kan være så godt, kan også være skummelt. Vi må utfordre hverande og hjelpe hverandre å holde oss våkne frem til Jesus kommer igjen.

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrder spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt påiTro@nlm.no.

Søvn er en deilig ting. Følelsen når du tuller deg inn i dynen, drar beina opp mot magen og puster dypt, er magisk.

Som psykologistudent har jeg lært at ikke bare er søvn deilig (spesielt ”forelesningssøvn”), men livsnødvendig. Også Bibelen er opptatt av søvn. I motsetning til den sødmefulle søvnen jeg refererer til, prater Jesus om en farlig søvn. Vi advares mot en åndelig søvn som gjør oss sløve, lammer oss, trekker oss bort fra Gud og mot oss selv.

Pakket inn i dynen

I likhet med mange andre har jeg i perioder av livet vært usikker på om jeg er en kristen, på om jeg er kristen nok, og jeg har vært redd for at Gud ikke har vært til stede i dagliglivet mitt.

«Guds ord og nåde ble en selvfølge for meg.»

For meg forsvant denne frykten det året jeg gikk på bibelskole. Jeg tok meg en åndelig lur, slumret av, tullet dynen rundt meg og sov søtt. Guds ord og nåde ble en selvfølge for meg. Jeg ble sløv og glemte hvor avhengig jeg var av at Gud kontinuerlig gjorde rent i hjerte mitt.

En skremmende trøtthet

Når jeg leser i Bibelen, ser jeg at jeg er i godt selskap med min søvnige tendens. Både Peter, Jakob og Johannes sovnet opptil flere ganger da de skulle be med Jesus i Getsemane (Matt 26, 26–46). Slik Jesus kom og vekket disiplene, ble jeg også vekket av Jesus. Vel, det kom ingen stemme fra oven eller skrift på veggen, men jeg ble vekket av forkynnelse. Jeg ble skremt da jeg oppdaget hvor trøtt og sløv jeg var, og vekkingen ble smertefull.

En god frykt?

I etterkant trøster det meg å lese at nettopp frykt for å slumre hen er en viktig mekanisme i våre kristenliv. Rosenius formulerer det slik:

Det er nettopp et karakteristisk kjennetegn på de rette og våkne kristne, at de frykter for seg selv. Ja, de frykter ofte til og med når det ikke er noen fare på ferde. De mistenker seg selv, er redde for å bedra seg selv, er misfornøyde med seg selv. Og når de kjenner seg søvnige og sløve, gjør det dem mest bekymret.

Denne fryktens ånd holder oss våkne. Den gjør at fårene holder seg tett inn til Herren, at kyllingene alltid holder seg under hønas vinger, at Guds barn daglig søker å ikle seg Kristi rettferdighet.

(Rosenius, Veiledning til fred, kap 13 ”Om åndelig søvn og sikkerhet”)

Vi må våkne

Paulus formulerer det slik; ”Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt.” (1 Kor 11,31). Ydmyk som jeg er, sier jeg meg enig med både Paulus og Rosenius. Misforstå meg rett; Gud ønsker selvfølgelig at vi skal finne frelsesvisshet og fred i han! I eget liv, og i de kristne sammenhengen, tror jeg likevel hovedutfordringen er å holde seg våkne. Utfordrer vi hverandre nok på dette området? Tør vi å stille hverandre vanskelig spørsmål? I forhold til om vi lever våkne liv, og om vår gudsrelasjon preges av det?

«Utfordrer vi hverandre nok på dette området?»

Jeg vet ikke med deg, men jeg har alltid hatt lyst til å være en brudepike (eventuelt brudesvenn). Og enda mer en brudepike som faktisk får være med på festen (Matt 25,1–13). Festen i himmelen. Så la oss ha en åndelige våkenatt sammen – helt frem til Jesus kommer igjen!

 

Privat

Siste fra hver kategori