UP Tilbake
Sårbarhet

Sårbarhet

Vi er alle redde.

Jentesnakk

En gang i måneden er detJentesnakkmedElisabeth Ludvigsen her på iTro.

Like ofte blir detGuttesnakk, medHans Arne Sanna.

Her tar vi opp alt det som jenter og gutter er opptatt av. Fra jente til jente, og gutt til gutt. Har du noe du ønsker å spørre Elisabeth eller Hans Arne om kan du sende en epost tiliTro@nlm.no, såsetter vi dere i kontakt med hverandre. Har du et tema du vil de skal skrive om – tips i vei!

Jeg tror ikke vi kan påstå noe annet, enten vi er jente eller gutt, barn eller voksen, 14 år eller 60 år. Nå kan det høres ut som om jeg prøver å inkludere andre i min egen frykt, som en unnskyldning for at jeg er redd for så mange ting, som for eksempel etasjesenger, lyn og torden, det å ikke komme meg av et transportmiddel i tide, å ferdes i luften, i tillegg til andre livsfarlige ting.

Det prøver jeg ærlig talt å gjøre støtt og stadig, eller i alle fall prøver jeg å fremstille dem som ikke er redd for min liste som naive lettvektere, slik at jeg føler meg bedre. Men det jeg er mer redd for enn noe annet handler ikke om etasjesenger. Det handler om noe mer universelt, noe som jeg trolig deler med mange, både unge og gamle.

Hvis jeg viser den nakne sannheten – vil noen ta imot meg da?

Denne setningen river  i de fleste av oss:Tenk hvis jeg ikke er verd å elske! Hvis jeg viser meg som jeg er, uten masker og spill, hvis man tar vekk mine talent og prestasjoner, mine relasjoner, hvis jeg viser den nakne sannheten – vil noen ta imot meg da? Vil noen elske meg da? Sårbarhet er utrolig skremmende. Det å vise nakenhet uten å kunne kontrollere utfallet. Høy innsats, stor fallhøyde.

Da er det lettere å ha lavere innsats, dekke til en del, finne frem noen fikenblander, pynte på fasaden og si: Dette er meg, eller i alle fall så mye av meg som jeg kan våge å vise. Resten blir for farlig, for ukontrollert, for sårbart.Det er rart at vi tillater hverandre å leve i dette maskeradeballet, der vi snakker om livet slik vi skulle ønske at det var, slik vi synes det burde vært, slik vi tror de andre forventer at det er. Men på den måten stenger vi også for virkelig nærheten, for det å virkelig kjenne hverandre og virkelig elske hverandre.

Mange av oss har ikke denne overskriften på livet vårt

I tillegg fratar  vi hverandre friheten til å være oss selv, fordi maskene våre stort sett har en overskrift: VELLYKKET. Mange av oss har ikke denne overskriften på livet vårt. I alle fall har ikke jeg det.

Hvor mye må man egentlig være for å være nok? Er jeg for lite? Hva er min verdi?

Hvis vi tenker på markedskreftenes mekanisker kan vi si at en gjenstand er verd så mye som noen er villig til å betale. Det gjelder i grunnen alt, fra huset vi bor i og ned til det minste tyggis. En ting er aldri mer verd enn noen er villig til å betale. Hvis vi tenker det om vårt eget liv, som en målestokk på vår verdi, så var det en som var villig til å betale med sitt liv for mitt liv. Jesus døde, slik at jeg kunne leve. Så mye er jeg verd. Så mye er du verd. Du er ikke for lite. Du skulle ikke vært mer. Du er nok.

«Han ble såret  for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på han for at vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom.»

 

Ill.foto:  SashaW på flickr

Siste fra hver kategori