Operasjon: Morgenfugl

Jeg er ikke den som trives best før klokka åtte om morgenen, men det hender jo at jeg må opp tidlig likevel. Når jeg så klarer å kave meg inn på kjøkkenet, og skal spise frokost, forventer jeg halvveis et lite orkester som står klart med plakater og nykomponerte musikkstykker, for å hedre meg som var så tapper at jeg klarte å komme meg opp. Men det er veldig sjelden det som skjer.

Jeg møter heller en av de jeg bor med. Han har allerede vært ute og trent, og skal bare ta en dusj før han drar videre. Og han forteller hjertelig og uoppfordret om hvor høyt han elsker lange morgener, og hvor fin akkurat denne dagen vil bli. Det er i slike situasjoner jeg får bekrefta det jeg allerede visste. Jeg hater morgenfugler.

Utstyrt med et altfor godt humør inntar Marit matsalen på Kvitsund

For å komme litt mer til bunns i denne irritasjonen over folk som virkerforlevende, tok jeg kontakt med Marit Norheim. Ikke fordi hun er så irriterende, men fordi hun kan hjelpe meg med et eksperiment.

Hun er russ på internatskolen Kvitsund Gymnas, og her møtes hver dag over 150 stort sett morgentrøtte elever til frokost før skolen begynner. Et optimalt utgangspunkt for ”Operasjon: Morgenfugl”.

Utstyrt med et altfor godt humør inntar Marit matsalen på Kvitsund i halv åtte-tida for å teste myten om det går an å væreforlevende.

– Det er seriøst det rareste jeg har gjort, forteller Marit. – Folk klikka! Ga meg stygge blikk og rakk tunge til meg!

Da hadde hun ropt ”God morgen!!” til folk på andre siden av matsalen, delt ut klemmer i hytt og pine, gitt high five til folk uten grunn, og sunget ”Fløy en liten blåfugl”. Og smilt og ledd av alt.

Nei, dette gidder jeg seriøst ikke mer!

– Noen hadde vært litt sånn halvveis med til tider, og trykte fram noen halvhjerta smil, men så fikk de nok, rapporterer hun. – Til slutt fikk jeg høre ”Nei, dette gidder jeg seriøst ikke mer!”, og så gikk de folkene jeg satt på bord med. De fikk nok.

Andre ba henne gå og legge seg, spurte om det var en russeknute eller lurte på om hun hadde blitt hyper i løpet av natta.

Marit sier likevel at det virka som de fleste syntes det var mer merkelig enn provoserende, men at det var noen som faktisk blei oppriktig sure, og sendte veldig stygge blikk.

– Da måtte jeg virkelig holde meg unna de, forteller hun, og forstår dem for så vidt godt. – Jeg blei faktisk litt lei av meg selv også, merka jeg på slutten.

Så myten er bekreftet: Det går an å være for levende, og alle hater en morgenfugl!

Foto: Ingunn Trana