– Om ikke før, så i himmelen

Knut Reier og Inger Line Indrebø dro ut som misjonærer til Tanzania første gang i oktober 2007. Med seg hadde de datteren Hanna. Etter noen måneder ble Inger Line gravid igjen, men under graviditeten ble hun så dårlig at hun måtte reise hjem til Norge. Med tvillinger på vei, konkluderte familien at de ville bli i Norge til etter fødselen. Under svangerskapet fant legene noe unormalt med Tomas’ nyrer, men de regnet med at det kom til å ordne seg, og at det ikke var noe å bekymre seg for.

-Etter at Tomas og Andreas ble født, planla vi utreise igjen, forteller Knut. Men alt skulle ikke gå som planlagt. En liten uke før reisen fikk de beskjed fra sykehuset om at situasjonen med nyrene som påvirket blodtrykket til Tomas var verre enn de først hadde antatt.- Alt var pakket ned, vi hadde flyttet ut og var reiseklare, men det ble bestemt at vi måtte utsette utreisen, sier Knut.

Først utsatte de  en uke, så en måned, så et halvt år. Familien reiste endelig til Tanzania, og et halvår etter reiste Tomas og Inger Line tilbake til Norge for kontroll på sykehuset. Der fikk de beskjed om at Tomas ville trenge operasjon, og oppfølging i Norge i tiden etterpå.
-Da avsluttet vi perioden i Tanzania, etter en del frem og tilbake, forteller Knut.

Saken fortsetter under bildet.

Knut og Inger Line med barna Hanna, Tomas og Andreas.

Tre små barn  i hus, en av de med en nyresykdom, flytting frem og tilbake og uvisshet om jobb og bosted kunne gitt rom for bekymring. – Vi har ikke vært bekymret, egentlig, sier Inger Line. – Sykehuset har kontroll på Tomas’ sykdom, og vi har jo håpet og bedt om at han skal bli frisk. Det tøffeste for meg var når vi måtte reise hjem i fjor vår. Vi hadde begynt å slå oss til ro, og jeg var ikke forberedt på å reise hjem igjen så fort.

-Likevel har vi følt at Gud har hatt kontrollen hele tiden, sier Knut.
– Jeg har hatt en veldig ro på at Gud er der uansett hva vi planlegger. Han har oversikten. Vi har jo ikke bedt konkret om å få reise til Tanzania og få bli der i fire år. Vi legger ting i Guds hender.
– Vi har aldri visst noe, men vi har godtatt det som har skjedd, legger Inger Line til.

Det er jo litt uforståelig

Knut er opptatt  av å ikke tenke at de har mislyktes som misjonærer.
– Flere ganger i løpet av høsten har vi tenkt at det var bra at vi kom til Norge. Tomas har hatt behov for å være her, og dette er ikke vår feil. Ting som dette skjer bare, mener han.

-Ingenting har blitt som vi planla, sier Knut.
– Vi har lagt nye planer om å reise ut hele tiden, men det er nesten som om det blir demonstrert over oss at det ikke er vi som har styringen.
– Det er jo litt uforståelig, mener Inger Line.
– Mye tid og energi har gått med på å omstille oss og på å flytte, og det gjør jo noe med ungene. Hanna har flyttet åtte eller ni ganger allerede. Hva er poenget, og hvorfor måtte vi reise hjem? Det trengs misjonærer og vi vil gjerne være det, men kan ikke.

Ser bønnesvar i kaoset

Inger Line har  mange spørsmål som hun ikke får svar på, men paret ser likevel bønnesvar i kaoset.
-Vi har opplevd at når endringene kommer, og vi plutselig må reise til Norge, så har ting lagt seg til rette på en utrolig bra måte. På den måten opplever vi bønnesvar, sier Knut.
– For eksempel den gangen i november når vi stod klare med kofferter og ikke kunne reise likevel, da trengte vi plutselig både hus og arbeid. En måneds tid gikk før jeg fikk jobb, og vi fikk låne et hus uten å betale annet enn strøm og avgifter. Ting har vært veldig lett for oss, og det er et tydelig bønnesvar.

Tomas sine nyrer  skaper fremdeles trøbbel.
-I dag har vi vært på kontroll, forteller Inger Line.
– Tomas har det ikke vondt, men han har fremdeles for høyt blodtrykk. Nå vil legene kanskje operere igjen. Tomas er ikke blitt frisk, men vi har fått mange bønnesvar som gjør at vi føler oss trygge, sier Inger Line. Hun forteller at gutten har vært veldig redd når de har vært på sykehuset.
– Når vi er innom på kontroller er han redd, men når han er innlagt over lenger tid går alt helt fint. Det tror jeg er fordi folk ber for ham.

Vi vet ikke hvilken plan Gud har

– I ettermiddag skal vi ha salvelse og forbønn for Tomas, forteller Knut.
– Det gjør vi fordi det står i Bibelen, og fordi vi tror på Guds løfter. Vi tror at vi skal få bønnesvar om at Tomas skal bli frisk, det har bare ikke skjedd ennå. Om ikke før, så i himmelen. Vi opplever at det beste vi kan gjøre i vår situasjon er å legge alt i Guds hender. Om fremtiden bringer familien Indrebø tilbake til Afrika er det ingen som vet.

– Vi har ikke lagt misjonærtilværelsen på hylla enda, sier Knut.
– Men vi ser på barna at vi trenger å være i Norge noen år nå.
– Mer vet vi ikke, og vi tenker ikke så mye på det heller, sier Inger Line.
– Vi vet ikke hvilken plan Gud har, legger Knut til.

Ill.foto:  Connor Tarter Photography på flickr
Familiefoto:  privat