Naturlig å tro på Gud

Mange stilte meg det spørsmålet gjennom videregående. Som en av veldig få kristne på trinnet kunne det være ganske tøft å alltid måtte forsvare seg. «Nei, jeg synes ikke det» pleide jeg ofte å svare, «jeg synes tvert imot det gir mening at Gud finnes».

Vitenskap og kristendom kan være ganske forenelig

Jeg har alltid  vært en kristen, men det kommer et punkt der man må ta et oppgjør med barnetroa og finne ut om dette med Jesus virkelig er noe som en vil bygge livet sitt på.

For meg ble ikke det et valg om hvorvidt jeg ville gi livet mitt til Gud eller ikke, men om Gud i det hele tatt eksisterte. Miljøet rundt meg og mange av mine nærmeste venner påsto at vitenskapen for lengst hadde eliminert Gud. Likevel klarte jeg ikke å gi slipp på troa mi. Uten at jeg hadde så mange argumenter, føltes det utrolig naturlig å tro på Gud. Etter hvert begynte jeg å lese meg opp på konflikten mellom religion og vitenskap, og ble etter hver bok mer overbevist om at vitenskap og kristendom kan være ganske forenelig.

Både biologien og fysikken er fulle av herlige små gudsbevis

Når jeg nå  i etterkant ser tilbake er jeg veldig glad for at jeg ble utfordret på den måten. Det fikk meg til å be, lese i Bibelen og grunne mer enn jeg ellers ville gjort. Etter hvert som jeg leste mer i Bibelen begynte jeg også å finne spor av Gud i fagene jeg studerte. Både biologien og fysikken er fulle av herlige små gudsbevis.

Det å få studere Guds skaperverk ble mer og mer stort for meg. Tenk bare på hvor stort og mektig universet er, og at skaperen av dette universet må være enda større og mektigere enn det igjen. Den skaperen elsker deg himmelhøyt og vil ha en relasjon med deg.

«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?»

Salme 8, 4-5

Foto: Lars Rugland Aarseth