Når idrett blir religion
Jeg liker seine høstkvelder. Spesielt når jeg skal på stadion for å se Vålerenga.En drømmesøndag for meg er noen forrykende kamper med Premier League på TV, før jeg tusler opp mot stadion.
Guttesnakk
En torsdag i måneden er det guttesnakk på iTro, med Hans Arne Sanna.
Like ofte er det jentesnakk.
Her tar vi opp alt det som jenter og gutter er opptatt av. Fra jente til jente, og gutt til gutt. Har du noe du ønsker å spørre jentesnakk eller Hans Arne om kan du sende en epost til iTro@nlm.no så setter vi dere i kontakt med hverandre. Har du et tema du vil de skal skrive om – tips i vei!
Det er en stemning som må oppleves og bare de innvidde som forstår. Når mørket senker seg, lyskasterne slås på og disen legger seg under flomlyset, da er det kampkveld. Ut fra sidelinjen løper noen klansmenn med vaiende flagg, til høyre for meg tennes noen bengalske lys, gutta rundt meg synger den udødelige hitten «Vålerenga kirke». Det er kamp. Jeg er i ekstase. Dette er bønnevandring for gutta. Mitt inne i 1. omgang renser jeg stemmen på nytt og synger: «Vål`enga du er min rellion, en av en million – stolt gammal tradisjon». Jeg synger med, selv om jeg ikke legger så mye i det. Jeg er glad i Vålerenga, akkurat slik du er glad i din klubb. Allikevel løfter strofen opp et viktig spørsmål. Hva er min religion og hva er da fotballen? Kan idrett bli viktigere enn Gud?
Fotball har blitt min religion, der treneren er Gud, spillerne hellig og stadion min kirke
Jeg tror på Gud. Jeg er kristen, det er min religion. Derfor er Gud det viktigste i livet mitt, min førsteprioritet. Allikevel har det å se fotball noen ganger blitt viktigere. Fotball har blitt min religion, der treneren er Gud, spillerne hellig og stadion min kirke.
Når jeg vokste opp fikk jeg spille så mye fotball jeg ville, det var viktig for meg, selv om det noen ganger gikk utover kirkebesøket på søndagen. Foreldrene mine lot meg få lov til å spille fotball. Fotball og kristendom er IKKE to motsetninger, men to goder. Det er flotte ting. Ingen skal ha dårlig samvittighet for å bruke tid på idrett. Samtidig vil jeg daglig be en bønn til Gud slik: «Gud hjelp meg til å prioritere deg. Hjelp meg til å prioritere riktig, der idrett er noe godt i livet mitt, men du det viktigste». Be gjerne den bønnen sammen med meg. Det handler ikke bare om hva jeg bruker tid på, men at jeg er en kristen når jeg driver med idrett og ser på sport. At jeg oppfører meg slik jeg tror Jesus ville ha oppført seg.
Der kan jeg uttrykke gleder og sorger slik en mann vil gjøre det
Jeg tror at kirken noen ganger har noe å lære av idretten. Når jeg er på kamp, da føler jeg meg som en mann. Der kan jeg uttrykke gleder og sorger slik en mann vil gjøre det. Kanskje vi i kirken skulle lagt mer til rette for nettopp det å være mann i kirken. Jeg stiller bare spørsmålet!
Idrett er noe positivt. Det er en arena der jeg kan glede meg over noe flott, samtidig som jeg kan være en kristen. Driv med idrett, gå på kamper, men husk å be bønnen:
«Gud hjelp meg til å prioritere deg. Hjelp meg til å prioritere riktig, der idrett er noe godt i livet mitt, men du det viktigste».
Ill.foto: martha_chapa95 på flickr
______________________________
