Menighet og kristne venner kan ta så stor del av livet at vi glemmer de ikke-kristne rundt oss
Kan det bli for mye kristent arbeid? spør Karoline Mathea Seljenes.
15. november 2018
Har vi forlatt vår første kjærlighet? Hvorfor driver vi kristent arbeid? Er det bare blitt en rutine?
«Kristenbobla». Lever vi for komfortabelt? Forventer vi at ikke-kristne kommer valsende inn på bedehuset? Glemmer vi venner og familie som ikke er frelst?
Jeg skriver hovedsakelig ikke til deg som bor en plass med få kristne. Jeg skriver til deg som er omgitt av mange kristne, og står i mye kristent arbeid.
Jeg skriver ikke for å gi deg dårlig samvittighet, eller for å legge på deg “enda en byrde”. Jeg skriver for å gjøre oss alle litt mer bevisst på hva vi bruker tiden vår på.
Venneprioritering
En problemstilling som kan oppstå i kristne miljø er at menighet og kristne venner tar såpass stor del av livene våre, at vi kan glemmer de ikke-kristne rundt oss.
Eller, vi glemmer de muligens ikke helt, vi kan tenke på de innimellom, men vi gjør kanskje ikke en innsats for å spre evangeliet. Eller tar jeg feil? Jeg spør deg; kjenner du naboene dine? Har du ikke-kristne venner? Når var sist du snakket med noen ufrelste om Jesus?
Fellesskap mellom de troende
I Apostlenes gjerninger kapittel 2 står det om fellesskapet mellom de kristne:
Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse. (Apg 2,46-47)
De kristne holdt trofast sammen, det er ingen tvil om at det er viktig. Når de var sammen priste de Gud. Å ha et kristent fellesskap er livsviktig- og nødvendig. Å høre forkynnelse, vitnesbyrd, lovsynge og be sammen er med å lede oss på veien hjem til himmelen.
Det som fascinerer meg mest er siste delen av versene; “hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.” Hver dag. Det vitner om at de kristne menget seg med ufrelste, de vitnet om Jesus.
Har vi fokus på å bli kjent med våre ikke-kristne naboer, eller lever vi komfortable liv i kristenbobla?
Det var viktig for disiplene å ha fellesskap med andre troende, samtidig som de brukte tid med ufrelste, slik at evangeliet ble spredd.
I kapittel 4,20 står det: “Vi kan ikke la være å tale om det vi hadde sett og hørt”. Kan vi la være? Kan vi la være å fortelle mennesker om Jesus, og det han har gjort for oss? Har vi fokus på å bli kjent med våre ikke-kristne naboer, eller lever vi komfortable liv i kristenbobla?
Det er lett å velge de kristne vennene, det trygge og kjente. Allikevel vil jeg oppfordre oss til å ta både ett og to steg ut av komfortsonen vår. Fortelle om det vi har hørt.
Ikke alene i arbeidet
Evangeliet gjør noe med oss, det forandrer oss, gir oss en nød for de rundt oss. Det å spre evangeliet er ikke noe vi gjør i egen kraft, heldigvis. Herren er den som legger til nye trossøsken (jf. Apg 2,47). Jesus har også gitt oss løfte om Den hellige ånd;
