Jeg er født og oppvokst i en ateistisk familie. Gjennom hele oppveksten har jeg hatt det bra, men det var aldri noe tema å tro på Gud. Jeg er ikke barnedøpt eller konfirmert.

Før 2021 hadde jeg kun vært i en kirke noen få ganger. Det var i forbindelse med jule- og påskegudstjenester med barneskolen jeg gikk på.

I 17 og et halvt år var jeg ganske vernet for kristendommen.

Et stort spørsmål

Hele min trosreise begynte høsten 2020, med et veldig viktig spørsmål jeg stilte meg selv. Spørsmålet var:

«Er det noen grunn til at jeg ikke tror, utenom at jeg ikke har fått det inn gjennom oppveksten?»

I tiden framover tenkte jeg over det spørsmålet og kom fram til at hvis svaret var nei, så var det skikkelig teit. Hvordan kunne mitt ståsted på de viktigste spørsmålene i livet baseres på at jeg aldri hadde sjekket ut svaralternativene?

Jeg begynte å bli nysgjerrig på hva kristne folk sto for, utover det som sto i lærebøkene på skolen. Da en jente i klassen min ble igjen etter skolen i en time, og svarte på alle spørsmålene mine rundt kristen tro, fikk jeg øynene opp for hvor lite jeg faktisk visste.

Hun inviterte meg til Salemkirken Sandefjord.

Nedstengt kirke

Det neste problemet jeg møtte på var at det ikke var noen fysiske samlinger på denne tiden, på grunn av covid-19. Det ble gjennomført digitale møter over zoom, så jeg slang meg med på det som var.

Jeg tok imot bibelen, selv om jeg egentlig ikke hadde planer om å lese i den.

Der fikk jeg komme i kontakt med fantastiske folk som tok meg veldig godt imot. En av mine nye venner ga meg min første bibel.

Jeg tok imot bibelen, selv om jeg egentlig ikke hadde planer om å lese i den.

Ble introdusert til trosforsvar

I midten av januar 2021 ble jeg introdusert til apologetikk, også kjent som trosforsvar. Apologetikken skulle vise seg å endre livet mitt.

Jeg begynte å utforske de vanskeligste spørsmålene ved troen. Hele livet har jeg vært opptatt av vitenskap, og som mange andre tenkt at det ikke lot seg forene med religion.

Det var vanskeligere å tro at Gud ikke fantes, enn å tro det.

Det viste seg at ting som evolusjon, det ondes problem, helvete, bibelens troverdighet og andre vanskelige ting, hadde gode svar.

Etter å ha lært litt, ble jeg helt hekta og brukte hver eneste dag på å lære mer om de fornuftige grunnene til å tro på Gud.

En måned med artikler, podkaster og YouTube-videoer senere sa jeg for første gang at jeg tror. Jeg hadde kommet til det punktet at det var vanskeligere å tro at Gud ikke fantes, enn å tro det. Dermed ble jeg i midten av februar offisielt kristen. Det skulle likevel vise seg å gå en stund før jeg fikk min første opplevelse med Gud.

Ungdomsarbeid og korona

Jeg var utrolig heldig som fikk bli en del av ungdomsarbeidet i koronatiden. Det var fordi min tro og gjenåpningen av kirken kunne utvikle seg gradvis sammen.

Å si ja til alt jeg fikk mulighet til, er også noe som hjalp meg veldig. Jeg begynte tidlig å lede aktiviteter og møter, og fikk muligheten til å gå i tjeneste fra dag én.

Jeg brøt ut i gråt.

Min første emosjonelle opplevelse av Gud kom den 14. juni 2021.

Jeg satt meg på sykkelen min uten noe mål om hvor jeg skulle. Da ba jeg til Gud om et tegn på at han ikke bare var et godt svaralternativ, men det ene fasitsvaret.

Jeg havnet i en del av byen hvor det nesten ikke finnes folk. Der syklet jeg forbi en bil med et kors hengende fra speilet i frontruta. Litt senere stoppet jeg og tenkte på om det kunne ha vært et tegn.

Troa vokser i meg for hver dag som går.

Det parkerte en annen bil rett ved siden av meg, mens jeg stod der forvirret. Bilen hadde to kors hengende på samme plass.

Jeg ble helt satt ut og bestemte meg for at det var tegn nok.

På vei hjem møtte jeg en tredje bil med tre kors hengende i det samme speilet. Jeg brøt ut i gråt og kjente på en av de sterkeste følelsene jeg har noensinne har følt på.

Nå skriver jeg dette nøyaktig fem måneder etter min første opplevelse, og omtrent ett år etter at jeg stilte det første viktige spørsmålet.

Jeg har blitt en del av lovsangsteamet og holdt min første korte tale på en leir. Troa vokser i meg for hver dag som går og livet mitt har blitt helt snudd på hodet.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være der jeg er i dag, men er uendelig takknemlig for det.