Min nåde er nok for deg

Bestefar er kanskje den personen som har lært meg mest, både om Gud og om livet. Han vokste opp i en ikke-kristen familie på Valderøya. Han begynte tidlig å reise som sjømann, og var stuert, eller kokk, på forskjellige båter hele sitt yrkesaktive liv.

Han forelsket seg i Maria, og mer enn det, han ble en kristen

Sent i tenårene  traff han Maria. En kristen jente fra en sjømannsfamilie, broren hennes var hans skipper. Han forelsket seg i Maria, og mer enn det, han ble en kristen. Dette likte ikke familien hans, så når Maria kom for å besøke ham, møtte hun en låst dør. De tålte ikke at han hadde funnet seg en kristen jente. Han selv måtte snike seg over gjerdet for å komme seg på bønnemøter og besøke henne. Denne isfronten fortsatte helt til besta og bestefar var gift og hadde fått barn. 50 meter var det mellom husene deres – men de kom ikke for å hilse på barnebarn før den eldste var to år.

Bestefar fikk en  røff start på sitt kristne liv. Og da tenker man kanskje at resten av historien hans var en solskinnshistorie. Og på sin måte er det kanskje det. Men bestefar fikk aldri noe lett liv.

Han minnet oss alltid om det Jesus har gjort for oss

Tidlig ble bestefar  plaget med hjertesykdommer. Sitt første infarkt fikk han på båten, og snart skulle det vise seg at bestefar ikke kunne jobbe på båt lenger. Han måtte førtidspensjonere seg. Flere infarkt og mye helsetrøbbel skulle følge bestefar resten av livet. Til tross for disse plagene var bestefar aldri bitter. Tvert imot grep han livet og dets muligheter med begge hender, og brukte mye av sin tid hos oss på Nordmøre, og var ofte barnepasser for meg og min bror. Han lærte oss å be, han leste spennende misjonærfortellinger for oss, han delte evangeliet med oss. Han minnet oss alltid om det Jesus har gjort for oss.

Han var en  fantastisk bestefar. Han var ofte innlagt på sykehus, og da vi kom på besøk satt han alltid smilende i senga – og pratet med alle. Hvordan kan man være så munter når man er så plaget? Det tenkte jeg ofte på.

For meg var han den viktigste forkynneren i verden

I januar 2010  besøkte jeg bestefar på sykehuset for siste gang. Vi ba sammen, snakket litt. Han var svak nå. Men stemmen når han bad var sterk, som den alltid hadde vært. I februar var det slutt. Ankret falt, han var i havn. Bestefar var aldri noen teolog, aldri noen taler fra talerstolen. Men for meg var han den viktigste forkynneren i verden, og en bønnens mann som hver dag knelte i bønn for fjern og nær, og i takk til Gud for at han sendte sin sønn. Mitt første minne med bestefar var at vi bad sammen. Det siste vi gjorde var også det.

Min nåde er  nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet. Et annet sted står det “Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.” Jesus er nok. Det har bestefar lært meg.

Foto: Privat