Mellomlanding: Paris
I Paris, der de er på språkskole, møter Linda og Leif Thomas mange ulike reaksjoner på at de skal bli misjonærer i Afrika.
Misjon er spalten hvor du kan lese om misjonsprosjekter, misjonærer og misjonsland som har tilknytning tilNorsk Luthersk Misjonssamband(NLM), organisasjoenen som står bak iTro.
Linda og Leif Thomas Gjerde bor for tiden i Paris, der de går på språkskole. Om ikke lenge drar de videre mot Vest-Afrika som misjonærer. Dette innlegget er hentet fra bloggen deres.
De var en herlig mikstur fra forskjellige yrkesklasser samlet en nydelig og mild vinterdag i Paris. Her var lærere og sykepleiere, en oljeentreprenør og et par plantasjeeiere, en ambassadør og en prest, en politimann og en journalist. Og så meg – misjonæren, hadde forvillet seg hit. Teen dampet i koppene og det var anledning til å konversere litt med hverandre.
Ikke rent sjelden føler jeg meg som oppdageren som skal ut å fortelle at jorda egentlig er rund, men som ingen helt tror på. Det er altså ikke helt lett å forberede seg på hvordan folk vil reagere når jeg sier – Jeg og min familie skal flytte til Vest-Afrika som misjonærer.
… slik religion vil vi ikke ha, vil vi vel?!
Det er ikke alle reaksjonene som er av negativ karakter. Mange er faktisk ganske kreative og spennende reaksjoner. Den praktiske gir tips om at det faktisk er lurt med sokker i sandalene. De mer forsiktige fruene synes det er en tåpelig ting å bruke livet til. Den kloke læreren synes også det er en tåpelig ting å gjøre, men bevares, vi lærer da i hvert fall noe av det.
De karismatiske i forsamlingen jubler og de mer skeptiske minner om malaria og borgerkrig. De navlebeskuende avbryter gjerne samtalen med sine egne turer til Syden. Den politisk korrekte mener det er tullete med lusekofte i tropevarme. De romantiske ser for seg dryppende tropehjelmer med en enda mer dryppende feltskjorte padlende på elven Niger.
Mange av disse reaksjonene kom også til uttrykk blant de mange oppmøtte denne vinterdagen. Da det snart var lunsjtid og jeg var klar til å gå, kom jeg i snakk med den pene fruen. Da samtalen dreide seg om meg som misjonær, måtte fruen som hadde bodd mange år på en plantasje i Afrika, lukke øynene. Det gjorde hun for å skjule at hun himlet med øynene.
Med den urolige situasjonen i Elfenbenskysten friskt i minne, hun sa til meg med en streng mine: “De er flotte mennesker disse afrikanerne, men de blir onde når de får makt. Og så bruker de Gud midt oppi det hele.” Hun tok meg forsiktig men bestemt i armen og fortsatte: “… slik religion vil vi ikke ha, vil vi vel?!” Og dette var med klar adresse til misjonæren som skulle gi mer av denne «religionen» til folket.
People don’t care how much you know until they know how much you care
Her i dette fine selskap opplevde jeg altså mennesker med ulike syn på misjonæren som også ellers i samfunnet. Jeg har nettopp lest en bok som beskylder misjonærer for å være demokrati-fiendtlige. Andre beskylder oss for å være kulturimperialister. Det er ikke alltid en kan noe for det. Mye tror jeg kan ha med frykten for det ukjente. Det er ikke alle som har skikkelig innsikt i det flotte arbeidet som drives av misjonærer verden rundt, både på det åndelige men også på det samfunnsmessige plan.
“People don’t care how much you know until they know how much you care”, sa en gang en kristen lege. Det han mente var at pasienter er like avhengige av legens omsorg som hans medisinfaglige kunnskap. Det er et flott utgangspunkt. Ikke bare skal vi ha kunnskap om Guds ord, men vi skal også vise omsorg og kjærlighet for medmennesket.Uansett blir det vår oppgave å møte misjonsskepsisen med respekt og forståelse.
Foto: steve.grosbois på flickr
___________________________________________________________________
