I fjor fikk jeg være med på to flotte misjonsturer sammen med Bildøy bibelskole. På turene fikk jeg en større brann og nød for de som ikke har hørt, og fikk vokse i min rolle som Jesu disippel.  Jeg ble supergira på å stå i tjeneste for Jesus.

Når jeg kom hjem fra den første turen, var jeg utslitt etter et intenst opphold. Jeg var mye syk og hadde lite krefter. Det var kort tid til vi skulle reise ut igjen, og jeg begynte å grue meg.

For hva hadde jeg å gjøre på en misjonstur uten krefter og energi? Hva hadde jeg å bidra med da? Det er veldig lett som ung og brennende kristen å falle i grøften der kristenlivet og tjeneste for Jesus blir en byrde og et strev. Kanskje også ubevisst, og godt blandet sammen med lidenskapen og lengselen etter å få tjene Jesus mest mulig.

Jeg begynte å legge veldig mye over på meg selv. Og jeg ble skuffet når jeg lot en mulighet til å fortelle om Jesus gå forbi, eller ikke klarte å formidle det på den måten jeg ønsket.

Det handler så lite om oss, men så mye om ham.

Kallet til å være hans barn

Rett før utreise nummer 2 kom jeg over en bibelhistorie jeg har hørt mange ganger, men som denne gangen blåste nytt liv i meg. Det er historien om når Jesus tar imot de små barna på fanget.

La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem. (Markus 10,13-16)

Gud har først og fremst kalt oss til å være sine barn. Vi skal komme til ham, bli omfavnet og hvile i hans nåde.

Vi er ikke først og fremst kalt til å være hans tjenere. Tjeneste blir mer som å være med pappa på jobb. Vår oppgave er å dilte etter ham, lære av mesteren og hjelpe til der han trenger det.

Ikke avhengig av oss

Han er ikke avhengig av å ha oss som sine tjenere. Han trenger ikke våre egenskaper, energi eller krefter, han vil bare ha oss som vi er. Det er jo han som jobber gjennom oss – vi stiller oss bare villige til å gå.

Vi får æren av å følge ham på hans oppdrag. I Markus 1,17 sier Jesus: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.» Vi skal følge, han skal gjøre. Det viser også at han kaller oss til å følge – ikke sitte på rumpa og ikke gjøre noe, som kan være utfordrende i seg selv.

Men når man går med dette grunnlaget, blir tjenesten mye lettere og mindre utslitende. For meg gikk det fra å ha blitt en byrde til å bli en gave. Vi skal frimodig komme til ham, ta ham i hånda og følge etter.

Det handler så lite om oss, men så mye om ham.