Kropp og selvbilde

I en TV-debatt før valget sjokkerte en bokaktuell PR-ekspert oss alle med sine uttalelser om at en av statsministerkandidatene våre var for tjukk, og at dette svekket hennes politiske troverdighet.

Dette utsagnet i seg selv kunne vært en spennende ting å ta tak i, men vi skal i denne omgang nøye oss med å se på en av seerkommentarene som rullet over skjermen nederst i bildet under debatten. Her stod det (litt fritt sitert etter hukommelsen): ”Jeg kan ikke fatte at vi har dette oppe som tema engang! Hallo! Vi lever i 2009!”

Jeg er helt enig med denne frustrerte seeren. Det blir for dumt å ta opp en slik sak i beste sendetid, eller i det hele tatt egentlig.

Selvsagt kan man innvende at jeg ikke trengte å se dette programmet, at jeg kunne skiftet over til TVNorge og America’s Funniest Home Videos, med den alltid sjarmerende Tom Bergeron, men jeg ble sittende og tenke litt mer på den kommentaren som nettopp hadde rullet over skjermen.

Jeg var som sagt enig i saken, men likevel litt usikker på om at ”vi lever i 2009” fungerer så godt i denne sammenhengen. Mener denne seeren at vi har blitt mindre overfladiske og opptatt av vårt eget og andres utseende siden 2008? Eller siden 2007 eller 1995?

Jeg frykter snarere tvert imot at 2009 er det mest overfladiske året i vår tidsregning hittil, et år som kun ser ut til å bli slått av det kommende 2010, og deretter 2011. I første omgang. Vi lever i en tid der overfladiske ting har høy verdi!

Vi leter etter noen eller noe vi kan tilbe

Den engelske forfatteren Nick Pollardkommer med noen spennende tanker om hvorfor de ytre tingene har blitt så viktigst for oss når vi lager et image og former selvbildet vårt.

Han trekker en link til avkristningen av samfunnet vårt, der vi i stor grad har forkastet Gud.Og selv om mange mennesker i Vesten fortsatt er kristne, preges vi alle av dette. Pollard viser til psykologien, og hevder at det ligger en trang inne i alle mennesker til å tilbe noe som er større enn oss selv.

Hadde vi levd i et samfunn der Gud hadde hatt en sentral plass, hadde vi fått dekket dette behovet her. Men hva blir alternativet nå? Jo, sier han, vi fortsetter å lete etter noe eller noen vi kan se opp til og tilbe. For eksempel i Hollywood, blant de vakre filmstjernene der, popartister og andre vi ønsker å bli som. Disse blir nærmest sett på som overmennesker, noen vi ser opp til, og som vi nærmest tilber.

Hvem setter vi høyest?

Vi har alle et behov for å bli bekreftet. Og selvbildet vårt kan ofte beskrives omtrent likt med svaret på følgende spørsmål: ”Hva tenker den personen jeg setter høyest av alle egentlig om meg?”.

Dermed får det ganske store konsekvenser hvem det er vi setter høyest og ser mest opp til.

Brad Pitt er sikkert en flott fyr! Men jeg tror ikke han har veldig høye tanker om meg, og jeg tror neppe David Beckham vet hvem jeg er. Lar jeg deres tanker om meg avgjøre selvbildet mitt, ville jeg nok ikke gått så mye ut av leiligheten min…

Tenk om svaret vårt på spørsmålet om hvem vi setter høyest kan være Gud! Hvordan ville da selvbildet vårt blitt, hvis det handlet om hva han synes om oss? Dersom det var ham vi strakk oss mot, og prøvde å bli mer lik, ville det endret måten vi tenkte om oss selv? Og om hverandre?

Foto:LunaDiRimmel på flickr.com