For Simeon Ottosen skulle livet ta en dramatisk vending høsten 2014, da han begynte som miljøarbeider på Drottningborg vgs. 

Kreft

Det startet med at han ble sliten og kvalm når han trente, uten å klare å hente seg inn igjen som normalt. 

– Etter hvert merket jeg også at jeg ble sliten og tungpustet av å gå opp trapper. Og jeg fikk vondt på merkelige steder – i magen, ryggen, skulderen og i tannkjøttet, forteller Simeon.  

Han fryktet at det var kyssesyken og tok en blodprøve. Samme kveld ble han oppringt fra sykehuset, med beskjed om å komme med en gang og ta med toalettmappe. Han skjønte at det var alvorlig.  

– Det ble en grusom natt med masse grining sammen med kjæresten min, Maren Louise, som nå er kona mi. Neste dag tok jeg en benmargsprøve som viste at jeg hadde leukemi, forteller han.

Konstant kvalm

I ett år gikk han gjennom behandling med intravenøs cellegift, som gjorde han konstant kvalm. Han var 190 cm høy og veide 55 kilo. 

– Jeg mistet all muskelkraft, og klarte ikke å gå i trapper uten å holde meg i gelenderet. Jeg kunne ha ett mål for dagen, og det var å gå til postkassen og tilbake, forteller han.  

Det var brutalt å gå fra tre år på internatskole til å flytte hjem til mor og far og være fullstendig avhengig av dem. Stadige turer til sykehuset var en påkjenning.  

Jeg var engstelig for at kreften skulle komme tilbake, men jeg fryktet ikke for livet.

– Jeg hatet å dra på sykehuset. Den dag i dag er jeg fortsatt ikke glad i å pakke, det får meg bare til å tenke på sykehuset, sier han. 

Heldigvis fikk Simeon gode nyheter. Kroppen responderte bra på cellegiften: I den første benmargsprøven var 99 prosent av blodcellene kreftceller. Etter to uker var det ingenting igjen, selv om behandlingen måtte fortsette. 

– Det så lovende ut. Jeg var engstelig for at kreften skulle komme tilbake, men jeg fryktet ikke for livet, sier han. 

Evighetsperspektivet ble viktigere

Å gå igjennom noe så tøft som 19-åring har gjort noe med perspektivet han har på livet. 

– Jeg tror at vi i Vesten kan føle oss nærmest uovervinnelige fordi vi har gode muligheter til å beskytte oss selv fra sykdom og fare, men vi er veldig sårbare. Livet kan snu fryktelig fort. Etter sykdommen har jeg blitt mer takknemlig for det livet jeg har og mindre opptatt av bagateller. 

Til syvende og sist møter vi alle døden, og den eneste løsningen på frykten og døden tror jeg er det kristne håpet. 

Han opplevde ikke at kreftdiagnosen førte til noen troskrise, selv om han ikke maktet å lese i Bibelen eller å be mye. Men evighetsperspektivet har blitt viktigere for han.  

– Jeg var verken happy eller sint på Gud. Fra begynnelsen av tenkte jeg at det like gjerne kunne vært meg som noen andre som ble alvorlig syke. Til syvende og sist møter vi alle døden, og den eneste løsningen på frykten og døden tror jeg er det kristne håpet. 

Ser fremover

At mange har bedt for ham, både i Norge og i andre land, er han veldig takknemlig for.

– Selv om en alvorlig sykdom rammet meg tidlig i livet, så vil jeg ikke at det skal definere livet mitt. For nå er jeg frisk, og da vil jeg også leve livet og gjøre det jeg tror jeg er kalt til: Å tjene Gud og min neste med mine gaver – og ha det gøy på veien. 

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.