UP Tilbake
Konsert i fengsel

Konsert i fengsel

Linn Rebekka Teien forteller om et spesielt møte med de innsatte i et fengsel i Sør-Afrika.

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrder spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt påiTro@nlm.no.

Linn Rebekka kommer fraLarvik, og studerer for tiden til førskolelærer i Oslo.

I februar 2013 dro musikklassen på Bibelskolen i Grimstad til Sør-Afrika på korturnè. Vi opplevde utrolig mye spennende og hadde ti fantastiske dager, men det er en opplevelse som skiller seg ut. Vi hadde mange konserter rundt omkring i Sør-Afrika, én av dem var i et fengsel.

Dette fengselet var kontinentets største, med mange tusen innsatte. De som satt der hadde mer enn 10 år igjen av sin soningstid. Vi kunne gjette oss frem til at de hadde gjort store og fæle ting. I bussen var det en spent stemning. Vi kjørte inn gjennom flere «gater», det var piggtråder opp på murene, og området var kjempestort. Da vi gikk ut av bussen måte vi gjennom mange kontroller og sjekker. Alt vi fikk lov å ta med inn var passet vårt. Gjett om vi hadde for oss mange scenarioer! Vi så for oss filmene vi hadde sett. Filmer som viser innsatte i fengsler som hardinger og monstre. Vi var litt nervøse.

Skeptiske møtte vi innsatte kledd i oransje heldresser i gangene på veien ut til bakgråden

Vi skulle ha  konserten i bakgården. Fengselet så ut som et fengsel. Det var møkkete, det var mur og piggtrådgjerder. Ukoselig. Skeptiske møtte vi innsatte kledd i oransje heldresser i gangene på veien ut til bakgråden. Jeg holdt meg tett opptil gruppa.

Luftegården var stor, og dagen var varm. Vi stelte oss i et hjørne av gården og ventet på at anlegget skulle bli rigget opp. Det var mange innsatte rundt oss. De smilte og kikket på oss, og vi merket godt at dette ikke var daglig kost. Vi så de prata om oss. Jeg våget ikke å ha øyekontakt med noen de. Jeg var redd.

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg at dette skulle bli. Jeg trodde vi skulle inn for å synge, og så kjappe oss ut og dra videre. Jeg kunne ikke se for meg at dette, på noen som helst måte, kunne være av interesse hos de innsatte. Men her tok jeg grundig feil.

De løfter hendene og vi skjønner kjapt at dette ikke er på fleip

Mens våre folk  rigget opp anlegget og vi fortsatt stod bak i hjørnet, begynte en god del av de innsatte å sette opp benker foran scenen. En avde innsatte stelte seg foran og begynte å synge. De synger og roper afrikanske sanger. Flere og flere kom og ble med. Det begynte å bli mange rundt scenen nå, og de løfter hendene og vi skjønner kjapt at dette ikke er på fleip. De innsatte i de oransje dressene begynner å rope og vi forstod hvem de sang til. Vi hørte ordene de sa, og ordet vi visste betydde Gud, ble sagt jevnt. Flere og flere hentet bibler.

Jeg satt med en følelse av skam. For et dømmende menneske jeg hadde vært! Jeg kom der med et bilde om at alle innenfor disse murene var farlige mennesker. Mennesker som var evig dømt for feil de har gjort. Jeg tenkte aldri på at disse menneskene har et hjerte og følelser. Jeg så for meg harde steiner. Jeg tenkte kun på at disse menneskene har gjort en synd. En synd som har gjort dem til monstre. De har kanskje gjort en synd som er mer tydelig og konkret og får større konsekvenser enn mine, men hva sier Gud? Deres synder er like mye tilgitt som mine. Denne tanken hadde ikke falt meg inn.

Vi gjennomførte en strålende konsert i afrikansk varme. De innsatte sang med, de ropte og sang og holdt ut til siste vers.

Denne dagen tok 60 innsatte imot Jesus

Vi hadde med  oss en prest inn, og etter konserten hadde han en appel. De innsatte hørte på hva presten hadde å si, det var rene pinsestemningen innenfor disse murene nå. De ropte høyt til Gud, både amen og halleluja. Jeg var stum, jeg klarer ikke sette ord på alt som føk rundt inni meg.

Denne dagen tok 60 innsatte imot Jesus. Det gjør meg både godt og vondt i sjela å tenke på. Det gjør meg godt fordi vi kunne være med på å få flere med på veien til himmelen. At dette kunne bli mitt vitnesbyrd til flere, at jeg kunne få kjenne på et «stuck» i meg som kommer til å prege meg resten av livet. Men samtidig sitter jeg med en dårlig samvittighet. Jeg hadde aldri sett for meg at konserten skulle ha dette utfallet. Jeg hadde aldri sett for meg dette.

Flere av oss kom i snakk med de innsatte. De var ålreite! Da vi skulle dra, stelte de seg rundt oss. Flere hundre innsatte strakk armene frem mot oss, og ba for oss. De ba for koret, de ba for skolen og de ba for landet vårt.

Vi har med  en stor Gud å gjøre. En Gud som virker på underfulle vis.

Ill.foto: Graham Holtshausenpå flickr

Siste fra hver kategori