UP Tilbake
I bølgedaler og på fjelltopper – Gud er trofast

I bølgedaler og på fjelltopper – Gud er trofast

"Jeg innså, og må fortsette å innse hver dag, at jeg kan tjene Gud – ikke bare i oppturene, men også i nedturene. Om ikke annet, så ved å prise Hans navn for Hans trofasthet."

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrder spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt påiTro@nlm.no.

Skoleåret 2011/12 gikk jeg på en disippeltreningsskole i Ungdom i Oppdrag. De seks månedene jeg tilbrakte der var på mange måter de beste i mitt liv så langt. Jeg var ingen stjernestudent; jeg brukte ikke nok tid med Bibelen og i bønn, men lærte utrolig mye om min himmelske Far. Undervisningen vi fikk forandret mitt syn på Gud, og det fellesskapet vi hadde der har jeg savnet mye siden.

Bibelen, som tidligere hadde hatt en fast plass i bokhylla og stort sett bare var i bruk under bibelgruppa annenhver uke, var nå i daglig bruk. For første gang følte jeg virkelig at Gud kunne bruke meg, at jeg hadde et kall, hadde nådegaver som gjorde meg unik, nådegaver som Gud ønsket å bruke.

’Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. […] Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.’ Jesaja 43,1b+4:

Som en del av studiet dro vi i team til ulike steder i verden for å praktisere det vi hadde lært i samarbeid med misjonærer, og mitt team reiste til Honduras. I 10 uker reiste jeg og 6 medstudenter rundt i landet, og vi opplevde å konstant ha behov for Gud, kjenne hans nærvær og bli brukt av ham. Likevel greide jeg ikke å fullt ut stole på ham.

Mørke med lys i sikte

Ett år tidligere hadde jeg, etter flere års depresjon, hatt et lite sammenbrudd. Det var siste semesteret på Vestborg videregående og jeg var russ. Jeg ble sykmeldt fra skolen, ble satt på antidepressiva, låste meg inne på rommet, var redd for å gå ut. Jeg fikk alle måltider på døra, sov halve døgnet, og var generelt utslitt. Det så virkelig mørkt ut, men etter hvert som ukene gikk ble det lysere, og jeg reiste på disippeltreningsskolen.

«..jeg greide ikke å tro på det Gud og andre mennesker sa om meg.»

Mot slutten av oppholdet i Honduras kom mye av dette tilbake, og jeg syntes det ble stadig vanskeligere å se at Gud hadde bruk for meg. Jeg så meg selv som en syndig ”feil” som bare brakte uhygge; selvbildet var ikke akkurat på topp. Det ble tyngre å ta opp Bibelen, under bønn satt ordene fast i halsen, og jeg greide ikke å tro på det Gud og andre mennesker sa om meg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg kom over dette og nå lever et oppmuntrende kristenliv, men sannheten er at jeg har mine nedturer.

Velsignet være Hans navn!

En sang som ble viktig for meg i Honduras og senere er ”Blessed be you name”. Jeg innså, og må fortsette å innse hver dag, at jeg kan tjene Gud – ikke bare i oppturene, men også i nedturene. Om ikke annet, så ved å prise Hans navn for Hans trofasthet.

”Blessed be Your name
When I’m found in the desert place
Though I walk through the wilderness
Blessed be Your name.
Every blessing You pour out
I’ll turn back to praise
When the darkness closes in, Lord
Still I will say
Blessed be the name of the Lord…”

Ekte hvile

Selv om jeg ikke føler at jeg har mye å komme med eller har fortjent Guds trofasthet, får jeg lov til å hvile i nåden og vite at det er nok. Gud er trofast, han har en plan, han gir meg kraft, og jeg får hvile i en kjærlig fars armer.

 ’Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.’ Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.’ 2. Kor. 12,9

Privat

Siste fra hver kategori