Hvorfor gjør jeg det?

For ca 1600 år siden levde det en mann som het Augustin. Da han ble kristen opplevde han noe merkelig. For selv om han hadde tatt imot Jesus i livet sitt, og dermed ville leve etter Guds vilje, så klarte han det ikke! Og dette var vanskelig å forstå for Augustin. For hvis han var overbevist om at Bibelens måte å leve på var den rette, hvorfor gjorde han det ikke bare da?

Augustin opplevde den  kontrasten som kanskje du også har opplevd. Måten vi tenker på og tinga vi gjør er ikke den samme som måten vi ønsker å tenke og gjøre. Kjærligheten til oss selv kan for eksempel ofte være større enn kjærligheten til andre, vi blir fort misunnelige, vi kan se ned på andre mennesker, og kjenne på skadefryd og hevnlyst. Uansett om vi egentlig er overbevist om at dette er galt, så er det der likevel. Vi forstår oss ikke på oss selv.

Hvorfor har jeg fortsatt lyst til å gjøre gale ting?

Paulus beskriver dette  i Rom 7,18-19: ”Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”

Han beskriver her det Augustin også opplevde, og det samme som jeg og sikkert du opplever. Vi fortsetter å synde selv om vi har tatt imot Jesus og egentlig ikke vil synde lenger. Og det er trist når vi innser at fortsettelsen sammen med Jesus ble en fortsettelse med synd.

Men hvorfor er det sånn? Da Jesus kom inn i livet vårt ble jo han den nye herren. Hvorfor har jeg da fortsatt lyst til å gjøre gale ting?

Og grunnen er at vi som kristne har to ”naturer” i oss, og disse står i sterk kontrast til hverandre. Da vi ble kristne fikk vi en ny natur, som vil det gode, altså Guds vilje. Men i tillegg er fortsatt vår medfødte, syndige natur der, som ikke vil lyde Gud. Og denne henger igjen, og så lenge livet varer må vi fortsette kampen mot vår gamle natur. I Gal 5 kalles disse to naturene ”Ånden” og ”kjødet”.

Simul justus et peccator

I fortvilelse spør  Paulus derfor i vers 24: ”Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?” Og svaret hans finner han ikke i seg selv, for han makter ikke å gjøre seg selv rettferdig. Men det kan Jesus! Og det er han som gjør det. Derfor svarer han i vers 25: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” Og i 8,1 skriver han videre: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”

Martin Luther forklarte denne sammenhengen, i det som blir dagens leksjon i latin: ”Simul justus et peccator”. Det betyr ”Rettferdig, men samtidig synder”. For vi blir ikke syndfrie i dette livet. Men likevel, ved Jesus blir vi rettferdige for Gud, synden tilregnes oss ikke lenger.

Dette gjaldt for Paulus, det gjaldt for Augustin, og det gjelder for oss.

Foto: Danielle Page på flickr