I Jakobs brev står det:

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde (Jak 4,6).

Jeg vet ikke hvordan dette verset lander i deg, men er det ikke slik at vi helst vil unngå å stå ansikt til ansikt med skammen?

Skammen over utilstrekkelighet, tvil, avhengighet, bitterhet, eller andre beslektede former for indre kamp.

Stolthet kan da fremstå som et tryggere tilfluktssted – et vern mot møtet med det skjøre i oss.

Stolthet

Stolthet defineres på følgende måte: «en sterk, triumferende bevissthet om egen rang, betydning, innsats eller dyktighet» (Stolthet, u.å.).

Nettopp denne formen for selvhevdelse er det Bibelen advarer mot.

Slik som verset innledningsvis antyder, er det stoltheten som skaper avstand mellom mennesket og Gud. Gud står ikke de trette og nedbrutte imot, men dem som vil klare seg selv.

En kamuflasje for skammen

På mange måter kan kristenlivet også bli en arena for selvhevdelse.

Man fyller opp timeplanen uke etter uke – kanskje også med åndelige, oppbyggelige aktiviteter. Man sier ja til alle forespørsler og plutselig sitter man der med flere oppgaver på tvers av menigheter.

Det blir plutselig travelt å være en kristen, men kanskje det er denne travelheten vi egentlig søker?

En vellykket fasade som kamuflerer skammen over utilstrekkelighet ovenfor medmennesker og Gud.

Stolthet trenger ikke alltid vise seg som travelhet: den kan ha mange uttrykksformer. Kanskje en overdreven fromhet eller trang til å klare seg selv – skjule sitt egentlig jeg?

Stolthet kan også ta form i bibelleseplaner, andakter eller bønneliv – når motivasjonen først og fremst handler om egen innsats eller dyktighet.

Misforstå meg rett: det er ikke disse manifestasjonene i seg selv som er farlig, men når det blir en målestokk for vår betydning ovenfor Gud.

Å kjenne Gud

Gud ønsker at vår betydning skal ligge i å kjenne Ham – ikke hva vi presterer eller skjuler oss bak.

I Jeremia 9, står det:

Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg (Jer 9,23-24).

Det er altså ikke stolthet i seg selv som skaper avstand til Gud, men Bibelen advarer mot den stolthet som springer ut av egen fortjeneste.

Den sanne stoltheten ligger i å kjenne Gud og søke Ham av hele sitt hjerte. I Jeremia 29, står det:

Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte (Jer 29,13).

Et sønderknust hjerte

Kristenlivet kan på mange måter bli en kamp om å være «all in» for Jesus. Hvis jeg bare er helhjertet nok, brennende nok, og legger ned en iherdig innsats, så finner jeg Gud.

Men kanskje et helt hjerte egentlig handler om et sønderknust hjerte?

Først når jeg gir Gud alle bitene, kan han gjøre meg hel. Stoltheten ydmykes i det øyeblikket jeg erkjenner at jeg ikke klarer meg selv, og har bruk for Guds nåde.

Gud kaller oss til ærlige liv

Gud kaller oss også til ydmykhet ovenfor våre medmennesker. I Filipperne 2, står det:

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv (Fil 2,3).

Vi prøver å skjule våre innerste lag, som om det er vårt ytre som skal møte dommens dag.

Jeg sier ikke med dette at vi er kalt til å utøse vårt hjerte i enhver kristen begivenhet, men jeg tror Gud kaller oss til ærlige og oppriktige liv.

Jesus var verken kald eller pompøs: han skjulte ikke sitt sanne jeg bak et hardt ytre. Han gråt, han ble sliten, han kjente på angst, og han trakk seg tilbake til stille steder for å være alene.

Derfor kan vi også erkjenne vår utilstrekkelighet, og la den lede oss til Gud.

Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet (2. Kor 12,9).

Hvor skal jeg gå når livet slår sprekker?
Hvor skal jeg gå når leirkaret lekker?
Når stolthet vil dekke over skammen min,
vis meg da at det er sprekkene som slipper lyset inn.

 

Kilde: «stolthet». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. https://naob.no/ordbok/stolthet› (hentet februar 2026).