Hva jeg skulle ønske at jeg hadde oppdaget litt før
Med sine krøkete, helt streite ord og formuleringer fikk Ingrid be for venninna si, som ikke er kristen. Hun fikk invitere henne inn i en samtale med Gud.
4. november 2015
Jeg har alltid bedt kveldsbønn stille for meg selv. Jeg mislikte å be høyt frem til jeg ble 20 år. Noen ganger har jeg fått latterkrampe og “ødelagt” relativt seriøse bønnestunder. Og sist, men ikke minst, jeg har ikke skjønt et kvekk når folk har avsluttet bønnen med en takk for at vi er “herlig frelst i lammets blod”.
For noen år siden fikk jeg øynene opp for noe jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget tidligere i livet. Nemlig det å be høyt for andre og det å la andre be høyt for meg. Noen ganger har det vært rart – og til tider kleint. Men alt i alt, en stor velsignelse.
Hjertebank
La meg fortelle om en gang jeg og en venninne snakket om, du vet, livet. Veninnen min sleit med valg av studie, veninneproblemer og guttegreier.
«Jeg spurte venninnen min om jeg kunne be for henne.»
Da vi hadde snakket sammen en stund, begynte hjertet mitt å banke litt ekstra fort. I tillegg opplevde jeg en slags rastløshet. Den liknet de gangene en ligger i senga om kvelden og skal sove, men så kommer på at en kanskje ikke har låst ytterdøra. En får ikke helt roen i kroppen før en faktisk kjenner på døra at det er låst. Jeg skjønte hvertfall hva jeg måtte gjøre. Jeg spurte venninnen min om jeg kunne be for henne.
En viktig faktor her er at denne venninnen min ikke er kristen. Og etter tidligere uttalte erfaringer så var bønn ikke noe man gjorde med mindre det var julegudstjeneste. Helst bare når det var skuddår.
Den mulige superkleine stemningen var med andre ord ikke så usannsynlig, men venninnen min svarte ja. Så de neste minuttene fikk jeg be høyt for henne.
Noe større
Det fine med denne historien tenker jeg ligger mest i det som skjedde etter at jeg hadde sagt «Amen». Venninnen min sa: “Selv om jeg ikke klarer å tro, er det utrolig fint at du inviterer meg inn i dette her. Det er fint å se at du har tro på noe større”.
Med mine krøkete, men helt streite ord og formuleringer fikk jeg invitere henne inn i en samtale med Gud. Jeg fikk legge hennes liv og utfordringer i Guds hender. Jeg fikk vise henne min tro på det håpet som ligger i det “noe større”.
Nokså kult, egentlig
Jeg er verken en rutta apologet, teolog eller evangelist. Så for meg å erfare at Gud kan bruke meg til å vise litt av hvem han er til andre gjennom bønn er nokså kult. Og det beste med det er at det ikke skjer i min egen kraft, men i Guds. For hva som skjer etter at jeg har sagt «Amen», er ikke godt å si noe om. Men digg er det uansett å vite at tankene og bønnene mine er trygt mottatt hos “Han der oppe”. Så er det opp til Gud hvordan han vil svare. Og godt er det!
