Høyt opp og langt ned

Jeg husker hvordan morfar formidlet dramaet om førstebestigningen av Matterhorn: Om kappløpet for å komme først til toppen, om gjengen som prøvde ruta ingen andre hadde forsøkt før, om strevet oppover østveggen, og om fallet som tok livet de fleste av dem på vei ned. Så intenst, triumferende og tragisk.

Om det ikke alltid er like dramatisk, så er det noe med klatring og tinderangling. Liv og død, liksom. Man blir redd når det er langt og bratt ned, og med god grunn. Skjøre mennesker i stor fart mot hard stein gir dårlige odds. Skal man ha håp, trengs det to ting: Et skikkelig tau, og en sikrer man stoler på.

Livet kaller fram følelser fra hele registeret i oss

Kicket det gir å mestre en rute, og den frykten det skaper å kikke ned når man har har dårlig feste, eller glipper, gir et godt bilde på livet. Livet kaller fram følelser fra hele registeret i oss. Vi kan oppleve seirer; alt fra å få innpass i gjengen vi har så lyst å komme inn i, eller å få det resultatet på prøven vi jobbet for. Noen ganger opplever vi å falle. Vi gjør ting som i ettertid gjør oss kvalme på egne vegne; vi vet vel litt om hva et fall kan være.

I motsetning til en tur i klatreveggen eller et halsbrekkende prosjekt på en topp ingen andre har vært på før, kan vi ikke overleve selve livet. Så ironisk er det, men det er innlysende for alle.

Det som ikke er like synlig ved første øyekast, er at Bibelen forteller at vi ikke overlever selv det minste fall. Livet er som klatring uten tau, og selv det minste fall gjør at vi faller hele veien ned, til en evighet uten Gud. I Matteus 7,26-27snakker Jesus om et lite hus som tok et stort fall; det fantes ikke noe igjen å redde etterpå. Sikringsarbeidet var ikke gjort godt nok. Ikke et eneste menneske har klart en førstebestigning av livet, og slik blitt udødeliggjort.

Han fiksa det. Klatra hele veggen av et liv

Alle har vi falt ned, og ingen har gjort seg fortjent til evig liv. For det er det vi vil ha, men ingen av oss kan klatre seg til et udødelig navn hos Gud.

Jesus derimot. Han fiksa det. Klatra hele veggen av et liv. Etterlot seg et fast tau i det han tok selve Fallet i døden. Sonet for alle våre fall. Stod opp. Så går han til finner han deg i fjellet og forteller: “Jeg har gått hele veien. Jeg har tatt fallet for deg. Festa tauet. Denne ruta er langt over ditt nivå, men jeg holder tauet. Jeg sikrer. Du kommer til å falle, og kommer til å  kjenne det. Men stol på meg. Jeg skal sikre deg, og bære deg hele veien. Du vil runde knauser som gjør at du ikke ser meg slik som før. Men se etter. Hør etter. For jeg er med deg alle dager, helt til tauets ende.”

Klatring er tillit. Livet kan få være tillit. Tillit til at den som har livet ditt i sine hender er i stand til å ta vare på det. Jesus er det. Big time.