Går det an å være uenig på en god måte?

En ting er vi alle enige om: Det er egentlig ikke så mye i denne verden alle faktisk kan enes om.

Uavhengig av hva du tror så er det alltid noen der ute som er tilfreds med å kunne forklare deg hvor du tar feil. Vi lever i en verden der meninger flyter fritt og hvor vi har en rekke muligheter til å uttrykke dem.

Noen ganger er meningene harmløse. Når for eksempel min golden retriever tror løv fra bakgården vår smaker godt. Personlig tror jeg de kunne trengt å bli saltet litt. Men det argumentet vil ikke få noen store ringvirkninger for vårt forhold til verden rundt oss.

Saker med dynamitt

Men noen saker har større tyngde. En trenger ikke lete lenge for å finne slike viktige saker i verden i dag: Våpenkontroll (I USA har alle rett til å kjøpe og bære våpen, red. anm.). Kjønnsnøytrale ekteskap. Prevensjonsmidler. Det amerikanske presdentvalget neste år. Og jo tyngre saker er, desto mer lidenskapelig forhold har vi som regel til dem. Det er for så vidt bra. Vi burde ha et lidenskapelig forhold til ting vi virkelig brenner for. Men det er alltid mennesker på den andre siden av debatten, uansett hvor sterkt vi føler rundt saken. Derfor er det også en rett og en gal måte måte å uttrykke ens uenighet på, overfor dem vi ikke deler synspunkt med.

Som kristne er vi ikke kalt til å gjemme oss bak en stein og holde alle meninger til oss selv, av frykt for at vi kan risikere å støte noen. Men vi er heller ikke kalt til å gå i angrepsposisjon og verbalt tvinge folk til å underkaste seg. Når vi uttrykker våre holdninger, må vi gjøre det på en måte som ærer Gud. Når vi er uenige med mennesker, har vi en mulighet til å forklare det på en måte som leder dem nærmere Jesus.

Hvorfor diskuterer vi?

Kan du huske sist gang du ble overbevist av noen fordi din integritet ble stilt i tvil? Selv om det å vinne en diskusjon er det som er målet, er det å gå til personangrep ingen effektiv teknikk. Dersom jeg ønsket å overbevise deg om at det er bedre med druemarmelade enn appelsinmarmelade (som av en eller annen grunn var din favorittmarmelade), ville jeg ikke kommet langt i debatten med å hevde at du må ha blitt slått i hodet med en appelsin for mange. Det er i tillegg en logisk brist som kalles «ad hominem». Å angripe en person bidrar ikke til å motbevise motedebattantens argumenter. Og skulle du faktisk ha blitt truffet i hodet med en appelsin for mange, betyr ikke det at dine meninger om appelsinmarmelade var feil (Men druemarmelade er bedre uansett).

Problemet er at det kan føles som om en virkelig (men overfladisk) måte å møte et motargument på. Dersom vi ønsker å styrke våre egne overbevisninger, hva er vel da bedre å gjøre enn å få dem vi er uenige med til å fremstå som enkle eller dumme. Det føles godt, og av og til avvæpner det dem, som igjen får oss til å tro at vi har vunnet debatten.

Hva prøver vi å oppnå?

Men før vi argumenterer med noen om noe som helst, burde vi spørre oss selv hva som er målet vårt.

Vårt ultimate mål burde være å hjelpe mennesker med å forstå hva vi tror, ikke forklare dem hvorfor det å være uenig med oss gjør dem onde eller dumme. Å ha som fremste mål å vinne en debatt garanterer aldri at vi vinner den. Men det er en ting det garantert fører med seg: Krangel.

Som etterfølgere av Jesus har vi muligheten til å strekke oss etter så mye mer. Vi kan møte mennesker med fred, nåde, tålmodighet og en villighet til å lytte. Vi kan forsøke å forstå hvorfor de tror det de tror. Vi kan anerkjenne dem som mennesker, ikke bare verbale motstandere i bokseringen.

Det er mulig å drøfte med mennesker som har syn vi er uenige med, holde fast på vår personlige tro og likevel fylle våre interaksjoner med kjærlighet. Og når vi gjør det viser vi mennesker hvordan Jesus virkelig er, selv når vi er uenige med dem.

Elsk mennesker først

I 2 Tim 2:23-25 sier Paulus til Timoteus: «Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du avvise, for du vet at de skaper strid. En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, dyktig til å undervise, villig til å tåle ondt, så han ydmykt viser til rette dem som sier imot. For kanskje vil Gud en gang gi dem å vende om, så de lærer sannheten å kjenne.»

Bibelen kunne ikke vært mye klarere om hvordan vi skal møte diskusjoner på. Paulus´ instruksjoner er veldig klare: Unngå krangler. Vær god mot folk. Møt dine «motstandere» med varme. Og husk at kjennskap til sannheten er avhengig av Gud.

Som kristne har vi godt av å huske på det siste poenget. Vi kan legge frem det vi mener er ugjendrivelige fakta som leder til et åpenbart standpunkt i en viktig sak. Men når det gjelder å endre andres synspunkter kan vi ikke klare det, uavhengig av hvor hardt vi prøver. Det er det bare Gud som kan gjøre.

Det fjerner en del av presset fra oss. Enten vår uenighet er med en ikke-kristen eller en medkristen. burde vi kunne slappe litt mer av når vi vet at Gud er den som skal lede dem til sannheten, ikke vi. Det frigjør oss fra å kaste bort tid på å krangle med dem, til å bare bry oss om dem.

Men det betyr igjen ikke at vi ikke får lov til å uttrykke våre synspunkter. Noen ganger er vi også nødt til det. Mange saker er verdt å forsvare, ja til og med sloss for.

Det som er viktig å huske er at selv når vi sloss for en sak, så er det på den andre siden av debatten fortsatt mennesker. Uavhengig av hvilken sak vi ikke klarer å enes om, har de et liv. De blir sultne og slitne. De har håp og drømmer. De føler lykke og sorg. Og det faktum at de er uenige med oss er ikke en grunn til å elske dem noe mindre.

Faktisk kan det nettopp være et argument for det motsatte.

Denne saken er først publisert i RELEVANT Magazine, og er oversatt til norsk med tillatelse.