«Gå til Kina!»

I dag ser hun tilbake på et spennende år som utvekslingsstudent i verdens mest folkerike land.

Marta Ingolfsdottir (20) fra Øst-Island går tjenestelinjen ved Bibelskolen Fjellhaug i Oslo.
– Bibelskolen gir meg utrolig mye, og jeg kommer aldri til å angre på dette året, sier hun på et språk som også røper et svensk innslag. Moren kommer fra Sverige, faren er islandsk.
Og Marta har vært borte fra Island før. Langt borte:
– Uten at jeg hadde tenkt på det, fikk jeg en idé som 16-åring, en tanke om å reise til Kina. Den kom mens jeg ba kveldsbønn, og før jeg sovnet skrev jeg «Gå til Kina!» på en huskelapp. Ved frokostbordet neste dag sa jeg til pappa: «Jeg skal reise til Kina.»
«Å, for en bra idé!» svarte faren. Og snart samtalte de om hvordan det kunne la seg gjøre. Faren foreslo at hun burde forhøre seg om ordningen for studentutveksling.

Marta skulle få bli utvekslingsstudent, men hvor kunne de ikke love

–De lo visst litt
– Jeg jobbet litt i posten den sommeren. Og mens jeg bar ut brev, gjenkjente jeg en dame som hadde besøkt skolen vår og fortalt om tiden sin som utvekslingsstudent i Italia. Jeg stoppet henne. Hun anbefalte meg å ta kontakt med den internasjonale foreningen AFS.
Der fikk Marta vite at det aldri hadde vært islandsk studentutveksling til Kina. Men de sa at de tenkte å sende to dit det året. Marta sa hun var interessert i å reise året etterpå, etter første videregående.
– De lo visst litt, men svarte at var jeg seriøs, kunne jeg finne et søknadsskjema på nettet.
– Og seriøs var du?
– Ja, jeg fant skjemaet og fylte det ut sammen med foreldrene mine.
Svaret kom kjapt. Marta skulle få bli utvekslingsstudent, men hvor kunne de ikke love. På et skjema nummer to måtte hun skrive opp fem land i prioritert rekkefølge. Kina ble satt først.

Bønnesvar
Mens Marta holdt på med dette, kom hun i kontakt med en svensk utvekslingsstudent på nettet. Han hadde gode erfaringer fra Kina. Skolen han hadde gått på, ble anbefalte uten forbehold. Den lå i Henan provins. Da Marta oppga skolens navn til AFS, varte det ikke lenge før saken hennes var avgjort. Hun skulle få reise til Kina, til skolen som var anbefalt.
– Jeg var kjempeglad! forsikrer hun.
En islandsk mann som var lærer i Kina, ferierte på Island da avklaringen kom. Far til Marta, som kjente litt til mannen, kontaktet ham og spurte om han ante noe om den aktuelle skolen eller byen ZhengZhou, hvor den lå.
– Vi visste at Kina er stort, så dette var ganske utenkelig, men pappa spurte likevel. Da mannen hørte navnet på byen, sa han: «Det er den byen jeg bor i!» Og da pappa sa navnet på skolen, svarte han: «Det er den skolen jeg jobber på!»
Martas far spurte også hvordan det var å feire jul i Kina. For foreldrene tenkte at hun kunne komme til å føle seg veldig ensom. Mannen svarte at hun skulle få feire jul hos dem.
– Jeg så alt dette som et stort bønnesvar, for det var julen borte fra alle mine som hadde bekymret meg, smiler Marta.

Hva har du gjort? Hva har du gjort?

– Rar følelse
I august 2007 landet Marta i Beijing, og etter noen dager der tok hun tog mot ZhengZhou. Hun visste at familien hun skulle bo hos ventet på stasjonen.
– De hadde med seg en dame som snakket godt engelsk. Hun ønsket meg velkommen og sa noen setninger på vegne av vertsfamilien. De spurte blant annet om jeg kunne kalle dem mamma og pappa. Så viste de meg rommet mitt, og sa at jeg kunne sove.
– Hva tenkte du i ditt stille sinn den kvelden?
– Jeg husker at jeg lå i sengen og sa «Hva har du gjort? Hva har du gjort?» til meg selv. Det var en rar følelse å ligge der på andre siden av jorden, uten mobil og uten å vite noe særlig om det som ventet.
Dagen etterpå var bare mammaen og svigerforeldrene hennes inne. De kunne ikke et ord engelsk.

– Så det ble bare smiling og peking. Jeg begynte å lære kinesisk slik barn gjør.
Det viste seg at det var fem utvekslingsstudenter ved skolen. Marta havnet i en klasse med 60 kinesere. Men etter lunsj hadde utenlandsstudentene fellesundervisning.

Spor etter misjonærene
– Så du spor etter de gamle kinamisjonærene?
– Før jeg reiste, hadde jeg fått vite at den islandske misjonæren Olafur Olafsson hadde arbeidet i Henan provins i sin tid. Pappa kjente ham, og fortalte ofte om arbeidet hans. I løpet av året i ZhengZhou forsto jeg at det er mye forkynnelse i Henan, men det var ikke ofte jeg møtte kinesere som fortalte meg at de var kristne.
En dag engelsklæreren til familiens gutt var innom, skrev Marta på en datamaskin som oversatte fra engelsk til kinesisk, at hun var kristen. De svarte at de var buddhister. Men det var greit at hun var kristen, forsto hun.
– Etter hvert fikk jeg høre at farmor i familien hadde gått på en barneskole som misjonærene drev. Hun snakket aldri til meg om det, men jeg skjønte at hun var glad for at familien hadde valgt en kristen utvekslingsstudent.

Kristent fellesskap
Marta ble med i et kristent fellesskap som besto av utlendinger, blant dem den islandske læreren. Men myndighetene forbød kinesere å søke slike fellesskap.
– Det ble sagt at det var lov å være kristen, men ikke lov å bli kristen, forklarer hun.
Marta så flere kirker i byen. Men like ved dem var det bygd små politistasjoner, for myndighetene holdt øye med de kristne.
– Jeg gikk til en slik kirke én gang. Vi fikk ikke plass inne, men fulgte med på en tv utenfor. Der var mange barn, selv om en egentlig må være 18 år for å gå til kirke. Utenfor lå det en tigger, han visste nok at de kristne var gavmilde. Noen mente at presten representerte myndighetene, men det ble lest fra Bibelen, og folk fikk høre Guds ord.

Kjenner du Jesus?

– Kristne rundt meg
– Du kom i personlig kontakt med kristne noen ganger, forstår vi?
– Ett minne står da i særstilling. Familien var på tur, og lillebror og jeg kranglet litt på engelsk i baksetet. Han var trøtt, og alt hadde ikke gått etter hans hode. Da vi stoppet hos noen slektninger, sa gutten: «Jeg vil vise deg noe, selv om jeg er sur på deg.» Så pekte han på en vegg med et kors og et Jesus-bilde på og sa: «De som bor her, er like rare som deg.» Veldig spent spurte jeg moren i huset hva det som hang på veggen, betydde. Spørsmålet mitt gjorde dem svært glade. «Kjenner du Jesus?» sa de. «Ja,» sa jeg, og spurte om de også gjorde det. De svarte bekreftende og strålte av glede.
Familien de var innom hos, spurte så om Marta ville lese i Bibelen sammen med dem. De bladde opp, men det var ikke lett å forstå hva de leste, for Bibelen deres var på kinesisk, og de snakket en annen dialekt. På soverommet hadde de også en salmebok.
– Vi lette med iver etter en salme som var kjent både på Island og i Kina. Og plutselig fant vi «Stille natt, hellige natt.» Det ble en fantastisk opplevelse for meg, for jeg trengte å få se at det fantes kristne kinesere rundt meg. Å sitte på soverommet deres i februar og synge denne mektige julesangen, var både stort og merkelig. Og det ble mye glede og mange smil mellom oss. Og lillebror følte nok at jeg stjal det meste av oppmerksomheten.

Har lyst tilbake
– Hvordan gikk det med læringen av kinesisk?
– Jeg lærte så mye at jeg kunne delta i vanlige samtaler. Men mye er allerede glemt.
Marta har ikke angret et sekund på året i Kina, og vi tviler ikke på at hun mener det, når hun sier at hun har lyst å reise tilbake en gang.
Når vi til slutt spør den islandske bibelskolestudenten om innholdet i troen hennes, sier hun:
– Jeg har en personlig tro på Jesus og er heldig som har fått fulgt ham hele livet. Og bønnesvar jeg har fått, har styrket meg i troen.