Jeg har ikke vært kristen hele livet.

Jeg har alltid trodd på Gud, men jeg ble ikke kjent med Jesus før jeg ble 16 år, på UL i 2015.

Da forsto jeg evangeliet om Jesus for første gang; at han tok mine synder på seg, døde på et kors og sto opp igjen for å kunne ha evig liv med meg.

Jeg kunne ikke annet enn å tro på en så kjærlig Gud.

Da begynte mitt liv med Jesus.

Livet med Jesus

Jeg begynte å lese i Bibelen og fant meg en menighet og gå i. Der fikk jeg møte gode folk, lære mer om det å leve som kristen og etter hvert være med i tjeneste. Jeg elsket å være rundt andre kristne, selv om jeg nesten var den eneste på min alder der.

Min søster var kristen, men hadde flyttet til utlandet, og jeg kjente ingen andre utenfor menigheten som trodde. Det var ikke optimalt, men det funket for meg – i omtrent to år.

«Kul nok»

Jeg gikk på en offentlig internatskole. Det var en del festing, og siden jeg hadde sluttet å drikke alkohol da jeg ble frelst, var det mange som fikk med seg at jeg var kristen.

Jeg merket at jeg ble sett på som annerledes, og ble ikke inkludert på samme måte som da jeg hadde drukket på fest.

Det var virkelig tøft for meg, og førte til at jeg etter hvert begynte å feste igjen.

Jeg ønsket så inderlig å passe inn at jeg gjorde det som måtte til for å bli ansett som «kul nok» – selv om det var noe jeg egentlig ikke ville.

Dobbeltliv

Jeg brukte mindre og mindre tid med Gud, og troen fikk mindre betydning i livet mitt. Jeg søkte bekreftelse hos andre mennesker i stedet for hos Gud.

Jeg levde et dobbeltliv.

Jeg kunne være på fest en lørdagskveld, og likevel møte i kirken søndagsmorgen. Jeg skammet meg, og ville ikke at noen i menigheten skulle vite om det.

Det var en grusom periode i mitt liv. Jeg tvilte på at jeg var frelst i det hele tatt og følte meg skikkelig fjern fra Gud.

Det eneste møtepunktet mitt med Jesus var de søndagene jeg hadde tjeneste i menigheten.

Hver dag må vi komme til Jesus med våre liv og ta imot Hans nåde.

Men takk Gud for korona!

Først da alt stengte ned kom jeg meg ut av dette mønsteret. Plutselig var det ingen fester å gå glipp av, og uten gudstjenester måtte jeg ta ansvar for min egen tro, og bruke tid med Gud på egenhånd.

Jeg klarte endelig å slutte å drikke, og å kvitte meg med andre synder som fulgte det livet.

Etter en stund begynte vi med ukentlige bønnemøter i menigheten. Siden dette var et mindre fellesskap, ble jeg ansvarliggjort og utfordret på en annen måte enn ved å kun gå på søndagsmøte.

Frelse i troen

I dag tviler jeg ikke på at jeg ble frelst den gangen på UL. I Romerne 10,10 står det:

Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst (Rom 10,10).

Jeg mistet jo aldri troen min på Jesus. Samtidig handler kristenlivet om mer enn å tro – troen må føre til daglig omvendelse.

Hver dag må vi komme til Jesus med våre liv og ta imot Hans nåde.

Tilgivelse for synder

Jeg unner ingen å leve i synd. Synden gjør deg ensom og drar deg inn i mørket, vekk fra Gud og andre kristne.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett (1 Joh 1,9).

Hvis du sliter med synd i livet ditt, er det beste du kan gjøre å snakke med noen om det. Fortell det til en venn, gå til forbønn, skaff deg en medvandrer eller noen som holder deg ansvarlig.

Ikke bær på skammen alene.

Jesus vil møte deg, og det finnes så mange andre kristne som vil hjelpe deg på din reise. La oss vandre i lyset, sånn at Jesu blod kan rense oss for all synd (1 Joh 1,7).