For ærlig?

Personlig og privat. Tilsynelatende to synonymer, men det er også en viktig nyanseforskjell. Hvis du har noen gang har hatt en blogg, så er dette kanskje en tematikk du allerede har vært innom (eller burde vært innom). For selv om man ønsker å være åpen og ærlig om livet til alle og enhver, går det faktisk an å være for ærlig.

Det er lett å ta på seg «perfekt-kristen-maska» og bure seg selv inne

Enkelte ting må regnes som privatsaker, som ikke egner seg for hvem som helst. Det som er privat er typisk noe som går mer i dybden enn det personlige. Jeg vet ikke om du nå tenker på det private som noe kjipt eller som noe positivt, men det kan være begge deler. Gode øyeblikk eller samtaler med venner i fortrolighet, synd, eller prøvelser i familierelasjoner. Andre ting regnes kanskje ikke som privat for din egen del, men for de som det gjelder. Det du deler kan også bli for privat for den eller de som lytter.

Den generelle utfordringen er nok likevel ikke at man alltid deler for mye, men at man ikke har noen å snakke åpent med om det som faktisk er privat også. Det er lett å ta på seg “perfekt-kristen-maska” og bure seg selv inne for venner og kjente, også når det gjelder det personlige. Ved å la være å dele ærlig, beskytter man seg selv, men man står også i fare for å trykke ned andre. Det er mulig å være ærlig om livet og samtidig la være å tømme seg for detaljer.

Som kristne er vi kalt til å tjene og elske hverandre

Som kristne er vi kalt til å tjene og elske hverandre. Jesus synliggjorde dette ved å vaske disiplenes skitne føtter. På samme måte skal vi vaske føttene til våre søsken. Vi skal tjene hverandre, lytte til hverandre og bry oss om hvordan nesten vår har det. Vi skal oppmuntre hverandre hver dag – slik at ikke vår neste lar seg bedra av synden og blir forherdet. (Hebr 3:13) Dette innebærer også at vi kommuniserer med hverandre, på ærlig vis, om de kjipe og de gode tingene.

En arena for dette kan være i menigheten. De mest private sakene egner seg likevel ikke best foran hele fellesskapet. Finn heller noen du stoler på som kan være din medvandrer, en god venn som du stoler på, eller en bibelgruppe. Dersom det ligger til grunn en enighet om taushetsplikt i en slik relasjon, kan man også føle seg trygg på å dele noen av de mer private tingene. Man kan be sammen og søke Bibelen sammen, og man kan dele erfaringer med hverandre.

Ærlighet i fortrolighet skyver ikke folk bort

Å dele liv med hverandre bygger tillit og vennskap. Det råder ikke en skikkelig trygghet i en slik relasjon hvis man ikke kan være ærlig med hverandre. Det kan være skummelt å “ta av seg maska”, men ærlighet i fortrolighet skyver ikke folk bort, tvert imot. Når man står i en slik gjensidig ærlig relasjon lærer man å stole på hverandre.

Til slutt, en konkret oppfordring til deg (og meg selv): Hvordan går det? “Jo, takk, bare bra!” Det er allment akseptert at man svarer slik på det spørsmålet. Et trist faktum igrunn, det kan være med på å tvinge “maska” på igjen. Så når du nå spør: bry deg om svaret du får. Vær genuint interessert i hvordan det faktisk står til. Når du svarer: Våg deg utpå og del litt, mer eller mindre, alt etter hvem som spør. Hvis det er en medvandrer som spør kan du våge deg utpå enda litt mer. Du trenger ikke gå inn i detaljer, men prøv å vær oppriktig og ærlig i ditt svar.

Foto:© lavitreiu – Fotolia.com