«En evighet»

Jeg har ventet i en evighet. Nå har han brukt flere timer på å finne ut av en liten filleting som sikkert tar ham et par minutter å sjekke ut. Men først er det lunsj, og sikkert langt viktigere ting å ta seg til. Mailer å sende, telefonsamtaler å ta. Enevighet. Er det mulig å bruke så lang tid?

I dagligtalen min er det rart hvordan jeg ofte slenger ut med begrepet «evighet» når jeg opplever noe som irriterer meg.

Jeg har ventet i enevighet. Det føltes i hvert fall sånn. Minutter eller timer blir dratt ut og kjennes mye lengre enn de egentlig er.

Men jeg bruker også begrepet om det jeg synes er veldig vakkert.

Jeg legger merke til at jeg stadig bruker store ord som evighet eller evig

Hvis jeg opplever noe veldig fint eller nydelig sitter jeg etterpå og ønsker at situasjonen eller stemningen hadde vart mye lenger. Da dukker begrepet opp igjen; «Jeg kunne lyttet i enevighet». Og da er gjerne minutter eller timer altfor korte.

Jeg legger merke til at jeg stadig bruker store ord som «evighet» eller «evig». Jeg ønsker meg en kjærlighet som er evig, jeg ønsker meg en tro som holder i enevighetog jeg fester håpet mitt i, nettopp, den evigheten som venter på meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde all tid i verden. Tid er noe av det viktigste jeg forbruker i livet mitt. Og jeg er nesten sykelig opptatt av å bruke den fornuftig. Å skvise inn et ekstra gjøremål på turen hjem, eller stikke innom for et ærend når jeg allikevel er utpå. Kanskje jeg kan skrive handlelisten mens jeg pusser tennene, slik at jeg sparer den tiden. Også sparer jeg opp tid. Sparer masse tid som jeg kanskje risikerer å bruke opp igjen, på noe ufornuftig. På noen som bruker «enevighet» på å svi den sårt oppsparte og dyrebare tiden av igjen. Og da står jeg hele tiden og følger med på klokka. Eller klokkene, for jeg omgir meg med svært mange.

Det er nok ingen andre steder jeg vil være i enevighet en akkurat der

Jeg liker å tro at jeg ikke kommer til å se på klokka når jeg kommer frem dit jeg skal tilbringe den endelige evigheten min. At det endelig kommer en oppfyllelse av følelsen jeg sitter med innimellom; «Jeg skulle ønske jeg kunne ha sittet slik i enevighet.» Der skal jeg ha det akkurat slik, i enevighet. Få lov å bli sittende.

Der er ikke tiden er noe jeg bruker opp eller sparer på. Tiden er nok heller litt irrelevant. I evigheten er jo ikke tiden hverken kort eller lang. Den er bare evig. Og det er nok ingen andre steder jeg vil være i en evighet en akkurat der. Og ingen andre følelser jeg vil kjenne på i enevighet. Jeg slipper å stresse. I enevighet. For da får jeg plutselig «all tid i himmelen». Evighetens himmel.

Ill.foto: © Mi.Ti. – Fotolia.com