Drømmedama

Hun var bare så utrolig nær idealkvinna. Alle kameratene var enige. Hun kom fra en stabil familie, hadde de rette meningene, var sykepleierstudent – og i tillegg var hun nydelig. (Eller deilig, som han aldri sa høyt, men bare tenkte.) Alle likte henne. På toppen av det hele blei hun forelska i ham! Han var helt overvelda av følelsene hennes.

Dessuten var det så viktig for henne å ha et strømlinjeforma liv

Da de gifta  seg, var han fullstendig klar over at han ikke kunne fått et bedre koneemne. Noen år var han berusa og fascinert, ikke minst av selve konseptet kvinne. Men så begynte noe å skje inni ham. Det var overraskende mye han savna. Han likte ikke at hun var enig med ham hele tida – det var ikke det han trengte. Han trengte en han kunne bryne seg på, en som takla å høre ham snakke om de vanskelige tinga, og som kunne gi råd. Dessuten var det så viktig for henne å ha et strømlinjeforma liv, at andre fikk et godt inntrykk av familien. Hun gikk opp i hjemmet og barna, og var fornøyd med det.
Den vonde følelsen av å ha valgt fullstendig feil kom snikende. Hvordan kunne det skje? Alt hadde jo klaffa?

Hadde han egentlig valgt henne selv?

Etter en del  år begynte Stian å finne ut litt mer hvordan ting hang sammen i livet hans. Han innså at det han hadde sett etter hos Katrine, handla mer om hva omgivelsene hans satte pris på, enn det som innerst inne var viktig for han. Han hadde ikke tatt seg tid – eller kanskje ikke turt – å spørre seg selv hvilke egenskaper som var de rette for ham. Hadde han egentlig valgt henne selv?

Stians situasjon er  oppdikta, men det finnes antakelig mange som Stian og kona hans. De trodde de valgte hverandre. Men ubevisst var de så bundet av forventninger og dype føringer, at rammene for valget var bestemt lenge før de møtte hverandre. Det skjer ikke bare når vi velger ektefelle, forresten. Det skjer i utallige valg som gjøres gjennom hele livet. Mange føringer som avgjør valgene våre kan vi ikke unngå, uansett om vi gjerne hadde ønska det. Andre ser vi ikke, fordi vi ikke har tid eller ro – eller lyst – til å analysere sitasjonen.

Å være ærlig med Gud hjelper meg til å være ærlig mot meg selv også

Mye gammel visdom  fungerer fremdeles. For eksempel den i Salme 139,23 om å la seg ransake av Gud. Vise ham hjertet vårt. Det skjer ikke på en mystisk måte, uten at vi merker det selv. Det skjer ved å sette seg ned og være ærlig mot seg selv. Ved å spørre hva jeg er ute etter. Hva driver meg? Hvor ønsker jeg å ende opp? Hvor er jeg egentlig på vei?

Å være ærlig  i møte med Gud hjelper meg til å være ærlig mot meg selv også. Den ærligheten er uvurderlig når jeg skal ta de rette valgene. Det ville være synd hvis jeg lot andre velge for meg, når valget i stedet skulle være en sak mellom Gud og meg. Det ville være synd om jeg lot meg drive av motiver jeg ikke en gang visste at jeg hadde, fordi jeg aldri hadde tatt meg tid til å kjenne etter.
Stillheten med Gud kan være en større ressurs enn du tror. Ikke minst når du står foran et valg.

Hvordan det gikk  med Stian og Katrine? Det er et åpent spørsmål. Mye avhenger av at begge tør å innse situasjonen og tar seg tid til å spørre både seg selv og Gud hvor de vil.

For kursen er  ikke satt for all framtid. Det er alltid nye valg.

Illustrasjonsfoto:  Maksim Toome på fotolia.com