Det jeg gjerne skulle visst
Webpastor Asbjørn Kvalbein skulle ønske han hadde vist mer ydmykhet og visst mer om psykisk svakhet da han var 18.
iLivet
iTro har spurt forskjellige folk om hva de vet nå, som de skulle ønske de hadde visst da de var 18.
Dagens svar er skrevet av Asbjørn Kvalbein, også kjent som webpastoren.
Når jeg prøver å hoppe femti år tilbake, tenker jeg på to ting jeg skulle gitt større plass i verdensbildet mitt.
Det første handler om hvordan jeg plasserte folk i bås etter alder. Jeg hadde god greie på barn og ungdom, syntes jeg. De små kunne en ikke vente så mye av. Men jo mer de unge nærmet seg 18 år, jo mer innsikt hadde de. Vi som var kommet såpass langt ut på fjorden, hadde fått oversikt over mange ting. Vi kjente den fantastike samtiden vår. Vi visste hva som var moderne og hva som var gammeldags. Og skråsikre var vi på alt som burde forandres. Det gjaldt bare å slippe oss til. For altfor mange gamle satt i viktige posisjoner og stengte for all fornyelse.
De kan skjule seg bak en tilsynelatende helt normal oppførsel. I første omgang.
Hvem var så de gamle? Alle over 25! Det var liksom utenfor horisonten at en stor gruppe personer er mellom 30 og 40. De kan tenke annerledes enn de som er mellom 50 og 60. Og lite tenkte vi over at de som var mellom 70 og 80, satt med masse innsikt. De hadde sett tanker og ideer komme og gå. De husket en masse om generasjonsbrytninger fra den tiden da de selv var unge.
At vi som var rundt 18 år, ikke var verdens midtpunkt, hadde vi ikke alltid stor forståelse for. Da jeg som ung sjef skulle ansette folk, hadde jeg fordommer mot å satse på noen som var eldre enn meg selv. De var mer trusler enn ressurser. Jeg kritiserer ingen for at de ikke utvidet perspektivet mitt. Men jeg skulle ønske jeg hadde mer ydmykhet som helt ung, og jeg håper at jeg ser større på ting nå.
Det andre jeg ikke forsto da jeg var 18, var hva psykisk sykdom og svakheter er for noe, og hva det gjør med mennesker. Kanskje det var like greit, for kanskje innsikten hadde vært for tung å bære da. Men nå i godt modne år har jeg møtt mange mennesker som jeg har stor respekt for, og som har slitt med psykiske mekanismer som har mer eller mindre styrt livet deres. Ofte er de fremragende på sine områder.
Senere har jeg opplevd at folk ikke bare handler ut fra fornuft.
Hva visste jeg om bipolar lidelse? Hva visste jeg om paranoid angst? Hva visste jeg om tunge depresjoner? Slike lidelser syns ikke utenpå mennesker. De kan skjule seg bak en tilsynelatende helt normal oppførsel. I første omgang. Men så får en aha-opplevelser. Og gjennom dypere samtaler og merkelig oppførsel blir det synlig at psykiske krefter virker inn på trosvisshet og usikkerhet, kamp mot synden i det personlige livet, forholdet til ektefellen og arbeidskameratene, og mange andre ting.
Da jeg var ung, trodde jeg at bare jeg ble en skarpskodd apologet og overbeviste om troens sannhet, så ville folk tro. Senere har jeg opplevd at folk ikke bare handler ut fra fornuft. De drives mye mer av trygghet og utrygghet, opplevelser de har hatt, og handlinger de har gjort eller blitt utsatt for.
Jeg er en kristen som vil være forankret i Bibelen som min eneste kilde og autoritet når det gjelder tro og sannhet. Men studier i kommunikasjon og menneskekunnskap har utvidet perspektivet. Jeg kritiserer ingen, men tvert imot takker jeg dem som forsiktig hjalp meg til å hente innsikt fra forskjellige fagområder. Jeg er overbevist om at all sannhet er Guds sannhet, og da tar jeg imot sannhetene med glede, der jeg finner dem.
