Det er fort gjort å tenke på den kristne troen som krydder, som man drysser over en ellers ferdig matrett. Eller som den sprøstekte løken på pølsa i brød.

Da tenker man at den eneste forskjellen på kristne og andre, er at kristne har Jesus som en bonus, men at man ellers lever likt som alle andre.

«Ja, jeg er kristen og tror på Jesus, men bortsett fra det er jeg akkurat som alle andre», kan det tenkes at noen ville ha sagt.

Jeg tror imidlertid at Jesus er mer enn krydder. Om vi skal holde oss til matmetaforer, kom jeg til å tenke på gjær. Du drysser det ikke på til slutt – du blander det inn i deigen, og med tida vil den vokse. Det påvirker hele deigen.

Troen er ikke et tillegg i livet, men selve grunnlaget som vi kan leve livet ut ifra.

Etiopisk entusiasme og skandinavisk skepsis

Den kristne troen er en naturlig del av livet mitt. Likevel opplever jeg at noe som er så nært, plutselig kan føles stivt og unaturlig i enkelte situasjoner. Aller mest når trospraksiser møter offentligheten. For eksempel med bibellesning på en kafé eller bønn på gata.

Dette setter den danske presten Henrik Højlund ord på i boka Jeg tror du er her.

Han skriver om møter med kristne i Etiopia, og hvordan troen deres utfoldet seg med entusiasme og glede i det daglige. Det sto i kontrast til forsiktigheten og skepsisen vi lett kan ha i Skandinavia.

«Etioperne grep til bønn i enhver situasjon og overalt. Det fantes ingen sjenerthet i det. Et måltid på restaurant ble gjerne innledet med en takkebønn for maten og for de tilstedeværende. Gud ble tenkt med i alt. Ikke som noe påklistret eller demonstrativt, men som det mest selvfølgelige var Gud både en formulert og uformulert forutsetning og etterklang for alt.» (s. 20, min oversettelse fra dansk)

Hadde jeg tatt initiativet til bordbønn på Peppes, ville det nok fort bli fleipet litt bort, eller gjennomført med en viss ironisk distanse. For det hører liksom ikke helt hjemme her – i et samfunn hvor Gud ikke lenger anses som en del av virkeligheten.

Højlund skriver videre:

«Jeg ble grepet av denne umiddelbarheten i forholdet til Gud. Guds nærvær tas hele tiden for gitt. Gud er den man må se alt annet ut fra.»

Umiddelbar tro

Boka runder ikke av med ti enkle tips til hvordan vi kan gjøre som etiopierne.

Heller reflekterer den over tingenes tilstand og utfordrer meg til å våge å tro – å være umiddelbar, eller spontan, i min tro. «I folkemengden vil jeg love deg», skriver David i salme 35.

For hva står egentlig i veien for at vi takker Gud for maten i kebabsjappa? Gud er jo med oss – spørsmålet er bare om vi husker det.

Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. (Kolosserne 4,5)