Damer med hjerter av gull

Diakonissen i Evangelical Lutheran Church of Kenya (ELCK), heter Mary. Vi har avtalt å møtes klokka ti ved kirken i Kibera. Jeg følger den trafikkerte veien på Ngong Road og tar av mot Kibera. Etter hvert som jeg kommer nærmere Afrikas største slum, øker søppelhaugene langs veikanten. Menneskene her ser mer ustelte ut, de bærer vanndunker og sliter på gamle, skrøpelige kjerrer fulle med gamle bildekk og tønner. Kontrasten i denne hovedstaden er enorm. De fine, høye bygningene ligger bak meg og bølgeblikkskur og skakke småbutikker blir tettere og tettere foran meg.

Folkemengden langs veien øker, jeg må bremse for ikke komme borti noen. Kirken og barneskolen ligger på en stor, verdifull tomt som kirken eier, rett ved inngangen til det enorme slumområdet.

Her venter Mary sammen med sosialarbeiderne Jeanet og Sally. Disse tre sosiale aktørene jobber i prosjektet «Heart to Heart» (hjerte til hjerte) som drives av ELCK. Dette er damer med hjerter av gull. De har øyne som ser behovene, og ører som lytter til mennesker i uendelig nød – fysisk, psykisk, åndelig og materielt. Jeg er glad for å være en del av teamet «Heart to Heart». Prosjektet er spesielt rettet inn mot barn som har blitt foreldreløse som følge av HIV og AIDS. Vårt primære mål er å nå dem med omsorg, utdannelse og et verdig liv.

Eneste gangen i løpet av dagen barna spiser seg mette

Først skal vi på skolebesøk. Skolen ligger på kirketomta og drives av kirken. Der er 120 livlige, glade og kontaktsøkende barn, sju lærere, som hver får utbetalt 330 kroner i lønn hver måned. Barna kommer fra slummen, flere av dem er foreldreløse, noen med HIV. Rektor, en flott dame, sier at barna elsker å være på skolen, her har de rikelig plass til å leke. Jeg kjenner lukten av middag. Rektor forteller at da skolen var ny, fikk barna kun maissuppe (uji) til lunsj. Etter hvert registrerte de at barna var sultne, og ofte trette og syke. De så viktigheten av å gi barna et varmt måltid midt på dagen, næringsrik kost med bønner, mais og spinat. Skolemåltidet er den eneste gangen i løpet av dagen barna spiser seg mette.

På denne skolen er «Heart to Heart» engasjert. Med sponsormidler prosjektet får, betaler de skolepenger til foreldreløse barn. Slik kommer barna vekk fra det mørke bølgeblikkskuret, søppelet og savnet over døde foreldre. Jeg er mektig imponert over det jeg hører.

Dagen er på en måte reddet i bølgeblikkhjemmet

Vi må videre , inn i kjernen av Kibera-slummen. Målet er å besøke Grace, som vi har hørt er syk. Hun er medlem i kvinnegruppen i kirken. Hver onsdag er kirken åpen for kvinner som får råd og hjelp med sitt mikrofinansprosjekt.

Grace sitter i en stol i det lille rommet sitt. Ingen tvil om at hun er syk og har store smerter. Hun har prøvd forskjellige leger, behandlingen har tappet broren og resten av familien for penger. Grace er fortvilet. Hvor skal hun nå hente penger til behandling? Hun forteller at hun verken får legehjelp eller medisiner før hun legger shillingene på bordet. Jeg vet at i denne situasjonen er det jeg som kan hjelpe. Jeg sjekker lommeboka og ser at det er nok penger til at hun kan betale legetimen og få fullført behandlingen for lungebetennelsen. På golvet rundt henne sitter sju andre, hun sier at det er vennene hennes. I alle fall er det naboer som søker sammen i felles sorg og sykdom, AIDS. Som et symbol på bønnesvar og takknemlighet, smiler og klapper de. Dagen er på en måte reddet i bølgeblikkhjemmet.

Jeg ser fortvilelsen i Esters ansikt

I det vi forlater Grace, reiser Ester seg og vil vi skal komme innom til henne også. Hun hadde ikke penger nok til å betale husleien, så hun ble kastet på dør. Ester har funnet ly i et falleferdig skolehus, bygd av bølgeblikk. Da vi kommer dit, står læreren og underviser med barnet sitt på hoftene. Læreren sier hun har gitt Ester tillatelse til å bo i enden av klasserommet. Om kvelden legger hun ut noen madrasser på jordgolvet. Ester har seks egne barn og et barnebarn hun har omsorgen for, fordi datteren er død. I tillegg har hun tatt til seg fem andre etterlatte barn av døde familiemedlemmer. Til sammen tretten barn!

Jeg ser fortvilelsen i Esters ansikt, ser at hun også er smittet av den dødelige sykdommen.

De erfarne kollegaene mine har sett tragedier før, men dette gjorde inntrykk også på dem. Jeg ser at de kommuniserer med øynene. Ester får klar beskjed om å møte kvinnegruppen i kirken onsdag. Her kan hun få støtte og hjelp med å dele og legge av byrder og hjelp til å ta et mikrofinans-initiativ.

Jeg klarer ikke å hjelpe og støtte alle i Afrikas største slum

Ved nærmeste butikkskur kjøper diakonen to poser med mat som sendes hjem til Ester. Det kan i alle fall hjelpe mot sultne barnemager i kveld, og litt til.

Vi fortsetter småpratende tilbake til kirken. Vi skal til å passere en parkert buss, da registrerer jeg en flokk hvite mennesker. Det ser ut som de har vært på et skolebesøk. Jeg håper ingen av mine medvandrere registrerte det jeg så, her og nå var det var litt usmakelig, kjente jeg. Helt åpenlyst stod en reiseleder ved døren med en stor flaske Antibac og dusjet alle hender, de med gniende hender fant setet sitt i bussen – for kanskje å kjøre videre til nye opplevelser, tenkte jeg.

Etter å ha kommet hjem kjenner jeg meg ganske avkreftet. Hvorfor skal jeg eie så mye, og hvorfor skal andre ikke en gang vite hva de skal spise til neste måltid? Jeg er i alle fall klar over, etter en slik dag, at jeg ikke klarer å hjelpe og støtte alle i Afrikas største slum. «Heart to Heart» prøver å nå ut med hjelp til de svakeste. Selv ønsker jeg å være et talerør og en støttespiller for dette viktige arbeidet.

Gutten på bildethar ikke så mange flotte leker, men kakerlakken gjør nytten.

Foto: Privat