Bak fasaden

Jeg satt på  et møte i menigheten i Oslo. Salen var fylt av noen hundre unge studenter, og på scenen stod møtelederen: ei sprudlende, søt jente, som virka trygg på seg sjøl. Plutselig tar ho fram ei pakke med renseservietter. Foran hele salen vasker ho bort sminken fra ansiktet, og blir stående med sitt åpne og ærlige ansikt foran oss. Og utstrålingen var den samme. Dette var ei jente som var trygg på seg sjøl, og som ville vise oss andre at menigheten vi går i er et sted vi kan komme som vi er. Og jeg syns ho var så tøff som turte å gjøre det.

Vi glemmer fort at det bare er små glimt av hverdagsliv vi får med oss

Sjøl satt jeg  der og tenkte over om jeg hadde turt å gjøre det samme. Det er jo en ærlig sak at vi jenter ofte føler oss penest når vi har «tatt på oss ansiktet». Jeg er ikke den som sminker meg mest, men jeg føler meg definitivt ikke vel uten maskara og et forsøk på å dekke de blå ringene under øynene. Svaret mitt er allikevel at jeg hadde turt det. For jeg har blitt trygg på at det ikke er så farlig å vise mitt sanne jeg til de rundt meg. Det er ikke sminken som gir meg trygghet og selvtillit, heldigvis.

Hva slags forhold har du til sminke? Føler du deg komfortabel med å møte andre, hvis den urene huden, kvisene og de blå ringene synes, eller øyevipper og bryn er lyse og udefinerte? Jeg tror veldig, veldig mange vil svare et ærlig nei på det spørsmålet. Og da har jeg lyst til å utfordre deg på å gå litt ut av komfortsonen. Har kjæresten din sett deg uten sminke? Venninnene dine? Har du gått på butikken sminkefri? Eller hva med en hel skoledag? Det er jo galskap. Eller kanskje er det ikke så farlig allikevel?

nbsp;

Jeg tror behovet vårt for å vise fram plettfrie ansikt henger sammen med jakten på å være perfekt. I dagens Norge skal vi alle være så polerte og pene, og alt skal være på stell. Hvis du leser blogger ser du det, hvis du følger folk på instagram ser du det. Vi glemmer fort at det bare er små glimt av hverdagsliv vi får med oss. Og jeg kan love deg at alt ikke er på stell hos dem du følger, selv om det de viser fram er det.

Nesten uten at jeg merker det blir jeg også ei sånn som bare vil vise fram det pene og perfekte

Når dette er  verden vi lever i, og slike ting vi fyller oss med, da blir lista lagt så høyt for hva vi viser fram i våre egne liv. Nesten uten at jeg merker det blir jeg også ei sånn som bare vil vise fram det pene og perfekte. Det må jeg være bevisst på, og det håper jeg du og vil være med på. La oss bli sånne jenter som byr på ærlige liv, sånne jenter som folk tør å ta av seg maska for. Jenter som snakker om viktigere ting enn sminke og klær. Hvis vi byr på litt ærlighet om våre egne liv, er det lettere for andre å fortelle om ting de syns er vanskelige også. Det er da vi oppdager at vi har mye til felles vi jenter, bak fasaden er vi sårbare, skjøre skapninger, som kan bygge hverandre opp.

Også skal du få være trygg på en ting, kjære søster. Selv om det kan høres skummelt ut at Gud ser alt (Salme 139), så er det en god ting. Gud ser deg uten maska di, uten fasaden du prøver å holde når du møter andre mennesker. Hvis vi prøver å holde maska på, og framstille oss bedre for Gud enn det vi er, lurer vi bare oss sjøl. Gud ser alt i livet vårt, og det er trygt. For når du tror på Jesus, er det bare godt å møte Gud, vår far. Han har skapt deg, som den du er, og syns selvfølgelig du er helt perfekt uten sminke. Klarer du å ta det innover deg, og finne hvile i at du er verdifull akkurat som den du er? Det er min bønn for deg.

Ill.foto:  MahPadilha på flickr