Oppveksten min i en kristen familie var veldig fin. Kristne leirer med gode kristne venner, fredager i kirkens ungdomsarbeid med kristne kompiser. Alt dette sørget for at starten av kristenlivet mitt gikk så å si uten mye vanskeligheter og troskriser.

Så kom dagen i 1. klasse på videregående skole, da jeg for første gang ble spurt om jeg kunne dele «mitt vitnesbyrd» i bibelgruppen. Der satt jeg, litt paff, og visste ikke helt hva jeg skulle si.

Fortsatt litt paff

Nå sitter jeg her i dag, og mer enn fem år er gått. Jeg er fortsatt litt paff når jeg skal dele «mitt vitnesbyrd». For meg, som ikke har hatt en veldig stor og overveldende 180-graders helomvendelse i mitt trosliv, så er det ikke lett å vite hva jeg skal si.

Og innimellom kan dette også være grunn til at troslivet kan være litt vanskeligere. For det er ikke like lett å se tilbake på et «før Jesus» og «etter Jesus» i livet mitt. I hvert fall når vi som mennesker har en tendens til å bli veldig kortsynte.

I Jesus har vi det eneste vitnesbyrdet vi trenger

Sammenligner meg med meg selv

For min del er kortsyntheten påvist (jeg har briller), men for mange andre tror jeg denne kortsyntheten også er veldig aktuell.

I mitt liv har jeg ofte merket at jeg sammenligner meg selv med hvordan jeg var for en uke siden, en måned siden eller kanskje et år siden. Og da ofte til et punkt hvor jeg følte jeg «fikk kristenlivet mer til».

Jeg ser tilbake, på meg selv, og drar meg selv ned. Vi burde vært mer langsynte, og sett enda lenger bak. Lenger bak i våre liv, for å se hva Gud har gjort med oss over tid, men også se tilbake til Jesu liv og hva han gjorde.

Det eneste vitnesbyrdet vi trenger

1. Johannes 5,10-11 sier:

Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet gjennom ham. Men den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, for han har ikke trodd på Guds eget vitnesbyrd om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.

Her skriver Johannes om «vitnesbyrdet», i bestemt form entall. Og jeg er ingen norsklærer, men jeg forstår såpass at det er bare dette ene vitnesbyrdet som betyr noe. Nemlig at Jesus, Guds sønn, tok på seg menneskekroppen, levde et perfekt liv, uten noen feil, døde for våre synder og sto opp igjen fra de døde, slik at døden ikke skulle ha noen makt over oss.

Så deilig, for meg og for deg, at det er ferdig. Jeg trenger ikke å se tilbake på mitt liv, for å prøve å rettferdiggjøre meg selv. Jesus tok alt på seg. Det er fullbrakt.

I Jesus har vi det eneste vitnesbyrdet vi trenger.