Matt 11, 2-12

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 

Blinde ser, og lamme går,spedalske renses, og døve hører,
døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Har du sett en seksåring ved middagsbordet på julaften? Ved et hav av nydelige smaker sitter hun. Hun gjør det. Der på stolen sin sitter hun. Det er det ingen tvil om. Kroppen hennes er der.

Men tankene hennes – og hodet og hjertet og alt det der – er en helt annen plass. Hun ser med store øyne og enda større forventninger mot pakkene under juletreet.

Johannes ble som et barn

Kanskje Johannes hadde det på samme måte da han døpte Jesus og så Ånden dale ned over han, slik vi kan lese i Matteus 3,16 og Johannes 1,33f. Men øyne store som julekuler gikk det opp for Johannes hvem Jesus var.

Johannes hadde fått møte mannen det stod om i Jesaja 61,1: han som Herren Guds ånd var over. Dirrende av forventning så Johannes frem til å få se Jesus frigjøre de som var bundet, slik det stod om videre i Jesaja.

Utålmodig og forventningsfull, som et barn på julaften, stod Johannes fremfor mannen han hadde ventet på. Mannen som skulle frigjøre jødene fra romerne som hersket over dem. Nå kunne glansdagene bare begynne, tenkte nok Johannes.

Men glansdagene kom ikke

Frigjøringsaksjonen til Jesus ble ikke helt som Johannes hadde ventet seg. Johannes ble kastet i fengsel. Joda – det gikk rykter om at Jesus forkynte det gode budskapet og gjorde mirakler slik det stod om i Jesaja. Men hva med frigjøringen? Skulle ikke Jesus frigjøre Johannes og jødene?

Det var ikke mye frihet å skimte i fengselet. Sitrende forventninger ble byttet ut med kalde jernlenker.

Johannes begynte å tvile på om Jesus virkelig var han det stod om i Jesaja-boken. Han sendte spørsmålet til Jesus: – Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Jesus svarte ikke på spørsmålet

På dette forholdsvis enkle ja-nei-spørsmålet svarte Jesus verken ja eller nei. Hvorfor svarte han ikke bare kort og greit?

Kanskje var det fordi begge alternativ var feil?

Å svare nei ville være å lyve. For Jesus var virkelig den Jesaja skrev om at skulle komme.

Men å svare ja ville ikke vært helt riktig det heller. For Jesus var ikke den typen frigjører som Johannes så for seg. Johannes ventet på en som skulle sette fanger fri fra fengslene og vinne tilbake jødefolkets frihet.

Men Jesus kom for en annen frigjøring. Han kom for å sette Johannes, jødene og menneskene fri på en dypere og større måte. Johannes prøvde å putte Jesus ned i en boks som var for liten.

Hvis Jesus hadde svart ja, ville han gjort seg selv like liten som Johannes sine forventninger. Jesus var så mye mer og større enn det Johannes kunne se for seg.

Vårt håp er at vi har for små forventninger

I dag kan vi oppleve det å ha forventninger på en måte som minner om seksåringen ved middagsbordet og Johannes i fengselet.

Slik barnet sitter oppglødet av forventninger, kan vi ha håp og tanker om hva Gud vil gjøre og hvem Han er. Og slik Johannes opplevde at forventningene hans til Jesus ble erstattet med usikkerhet og tvil, kan vi oppleve at Gud ikke innfrir våre forhåpninger.

Grunnen til dette er kanskje ikke alltid at det er Gud som burde gjort noe annerledes? Kanskje er det våre tanker om hvem Gud er som ikke alltid er store nok til å gripe virkeligheten.

Det er som om vi forventer en julegave på størrelse med et lite spedbarn, men det vi får slengt i fanget er Skaperen av himmel og jord. Og det er kanskje det som er vårt håp? At Gud, som kjenner oss og elsker oss, av og til gir oss noe mer og annet enn det vi håper på.