Selskapsdans

Jeg danser ikke mye vals. Vi danset litt i gymnastikktimene på ungdomsskolen, men bortsett fra de gangene har det blitt forbausende lite vals på meg. Dersom jeg nå plutselig en dag skulle prøve meg på en liten svingom, så ser jeg for meg at det kunne blitt en tålmodighetsprøve. Ikke bare for min egen del, men også for hun som jeg skulle danse med. For ikke bare ville hun måtte holde ut med en lite inspirerende dansepartner, sannsynligvis måtte hun også tåle å bli tråkket på tærne. Og uansett hvor innstendig jeg hadde beklaget at jeg tråkket henne på tærne, så ville jeg nok gjentatt fadesen bare få takter senere.

…så ender jeg stadig vekk med å tråkke Gud på tærne

Akkurat på dette  punktet ligner min forestilling om vals på mitt forhold til Gud. Gud og jeg lever i et tett forhold. Vi danser «livets vals» og jeg prøver stort sett så godt jeg kan å følge «takten». Og uansett hvor mye jeg vil gjøre ting rett, så ender jeg stadig vekk med å tråkke Gud på tærne. Jeg er rett og slett ikke bedre. Men Gud er tålmodig. Han ønsker å vise meg akkurat hvordan det skal gjøres. Han tilgir meg feiltrinnene. Og i denne vissheten om at Gud tilgir meg, kan jeg bli et bedre menneske.

Dette nære forholdet  mellom Gud og oss tror jeg vi kan ha som forbilde for våre menneskelige relasjoner også. Vi må tørre å leve livene våre nært på hverandre og å være åpne og rause med hverandre. Dersom vi lever tett på hverandre, risikerer vi at vi tråkker hverandre på tærne, men om vi er like tilgivende som Jesus sa vi skulle være, så blir ikke det noe problem. Uansett er jeg ganske sikker på at man ikke blir noen bedre danser av å trekke seg unna dansepartneren.

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
Rom 7,19