Når drømmen krasjer med virkeligheten

Det er noe vakkert med å drømme – stort, flott og nesten uoppnåelig. Om hvordan livet skal bli, både i de små og store tingene.

Men så var det den der virkeligheten da – så ofte den krasjer med mine forventninger og drømmer. Hvor er Gud da? Det lages et slags gap mellom det jeg forventer og det som skjer. En realitetskrasj. Gud – hvorfor tillater du dette gapet? Skal ikke livet med deg være godt?

Senke forventningene?

Èn løsning kan jo være å senke forventingene til det punktet hvor jeg slipper å bli skuffa. Da er det ikke noe gap, og det er jo noe.  Men dette er helt motstridende med det Gud forteller oss gjennom Bibelen. I Jeremia 29,11 står det:

”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp”.

Dermed kan ikke Guds vilje være at jeg skal senke mine forventninger. Kan det være at Gud tillater at vi blir skuffa noen ganger fordi han er mer opptatt av vår karakter enn et konstant behag? Kanskje våre forventninger skal ligge mer i hvem Gud er enn vår egen situasjon? For vår situasjon kan virke helt meningsløs i seg selv. Helt åpenbart.

Kraft, kjærlighet og visdom

Men kan det være i det meningsløse at det nettopp må være en mening? At vi ikke må legge vår verdi i hva som skjer oss, men heller ha en visshet om at Gud elsker deg for den du er. Jeg tror det kan gi hvile til å drømme stort. For om det ikke skulle gå slik jeg hadde tenkt, så rokker det ikke ved min verdi. Og på den måten fyller Gud det gapet – realitetskrasjen. Situasjonen forandrer seg kanskje ikke, men det du står i kan få en større mening.

Det er lett å tenke at jeg kan fylle det samme tomrommet med eksotiske turer, opplevelser, nye klær eller trening. Men dette er kortsiktige forandringer, som kun er en overfladisk forandring. Min skuffelse på innsiden forandres lite, og i en del situasjoner har man ikke mulighet til å gjøre/kjøpe disse tingene heller.

Livet med Gud er ikke alltid behagelig, men det gir en frihet til å drømme. Jeg vil tørre å kunne si som Kong David i Salme 61,3:

”Før meg opp på et fjell som er for høyt for meg”.

Og blir du motløs på veien, kan du si høyt for deg selv:

”For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom” (2 Tim 1,7).