Min verdi

I går leste jeg Salme 139 igjen.

For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp.
Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem!
Vil jeg telle dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg. (Sal 139,13-18)

Det er også fort gjort å bli værende i slike negative speil

Egentlig skjedde det  litt som en refleks etter inntrykk som jeg hadde fått igjennom dagen. Jeg trengte å minne meg selv på hvilken utrolig stor verdi jeg har og hvor – altså hos hvem – jeg har min verdi.

Tv, nettet , eller bare det å ta en tur på handlesenteret, alt er med og gir oss inntrykk av hvordan vi burde eller skulle sett ut.

Hvor speiler du deg? Eller hvilke inntrykk lar du prege deg? Omgivelsene våre setter fort opp negative speil. Det kan bare være en setning eller lignende fra en av de som står nærmest som kan slå helt feil ut. Det er også fort gjort å bli værende i slike negative speil.

Du er skapt på underfullt skremmende vis, perfekt for Gud, i Guds bilde

I dette glemmer  VI – altså DU -at vi er skapt på underfullt skremmende vis, perfekt for Gud, i Guds bilde.

Jeg trenger igjen og igjen å minne meg selv på at jeg har en Gud som sier dette om meg:

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jer 29,11)