Litt misunnelig

Luk 15,31
Men han sa til ham: Barn du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Av og til  hører jeg noen si at de skulle ønske de ikke hadde vokst opp i et kristent hjem. Noen ganger tenker jeg sånn selv også. Jeg blir misunnelig på de som vet hvordan det er å ikke være kristen. De som virkelig har prøvd hvor fælt det er ”der ute”.

Det er klassiske situasjoner. Jo større syndere, jo gladere er de for frelsen. Alkoholikere som vender om og blir predikanter, eksnarkomane som vitner frimodig til alle de møter. Hvorfor får de til kristenlivet så bra? Hvorfor får ikke jeg som har vært kristen hele livet det til?

Jeg finner en parallell til dette i historien om den bortkomne sønnen. Når jeg leser historien, identifiserer jeg meg ganske lett med misunnelsen til sønnen som ikke reiste bort. Jeg skjønner de følelsene han har. Han hadde tjent faren hele tiden, hvorfor feiret de ikke heller ham?

Barn du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Det er lett  at vi som har vært kristne hele livet ser på de nyfrelste og blir litt misunnelige. Hvorfor er de så glade? Jeg burde være så glad. Men det er akkurat når jeg tenker sånn, at Gud kommer og sier som faren i liknelsen: Barn du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Og han får så rett. Alt sammen ligger der rett foran oss. Vi kan bare ta tak i det. Men hvordan får vi del i det? Hvordan får vi en sånn fest? Hva var det som utløste festen for den bortkomne sønnen? Jo, det var at han gikk til faren og bekjente sin synd.

Vi som har  vært kristne hele livet må gjøre akkurat det samme. Vi må ta innover oss at vi er frelste syndere. Kanskje må vi innrømme at vi er bortskjemte og har tatt nåden for gitt. Uansett hvor mange møter vi har vært på, er ikke nåden noe vi har gjort oss fortjent til. Når vi innser at vi også i utgangspunktet er fortapte , blir det fest i himmelen. Da kan vi være like glade og takknemlige for nåden som om det var første gang vi hørte om den.