Kongen vi venter på

«Hvem sier folk at jeg er?», spurte Jesus sine etterfølgere (se Lukas 9,18).

Han hadde besøkt mange byer og landsbyer, helbredet syke og undervist et budskap som var så radikalt annerledes enn hva de andre religiøse lederne presenterte, at han nå var den store «bygdesnakkisen».

Ulike meninger om Jesus

Da, som nå, hadde folk ulike meninger om hvem Jesus var.

Den gang var det mange av jødene i Israel som mente at han hadde overtatt «ånden» til en av de gamle profetene i det gamle testamentet, og noen mente til og med at han var «døperen Johannes som var blitt reist opp fra de døde» (som hadde vært en viktig profet før Jesus stod fram).

I dag er det mange som mener at Jesus var en religiøs leder som gjorde mye godt og underviste folk i å leve i kjærlighet og fred med hverandre.

Andre igjen mener at han var en viktig profet i en rekke av Guds profeter, der profeten Muhammed var den siste og endelige av Allahs budbringere.

Det egentlige spørsmålet

«Men dere, hvem sier dere at jeg er?», spurte Jesus videre. Det var dette Jesus ville frem til. Det var dette som var det egentlige spørsmålet.

Det er alltid lett å svare på hva «alle andre» mener, eller å gi riktig svar på en KRLE-prøve om hvordan ulike religioner og livssyn oppfatter Jesus.

Vanskeligere er det å tenke over hvem han er for oss og hvem han virkelig er (og ikke bare ulike alternative teorier).

Det mest troverdige svaret

Dette var vanskelig for hans etterfølgere på den tiden også, særlig etter hvert som Jesus ble mindre populær.

Men de hadde brukt såpass mye tid med han, hørt hvordan de tingene han snakket om ga mening på et dypere nivå og ikke bare var «religiøst pjatt» – og ikke minst sett hvordan han virkelig brydde seg om mennesker og var en helstøpt person.

Det mest troverdige svaret var derfor at Jesus var den han sa han var, Messias, Guds sønn og den ventede kongen, ikke bare for jødene, men for hele verden og for alle folkeslag til alle tider.

En ny start ved Jesus

Men, som Jesus selv sa da han ble avhørt av den romerske guvernøren, Pontius Pilatus, før han ble dømt til døden og korsfestet, var ikke «hans kongsmakt av denne verden» (se Johannes 18,36).

Han hadde derfor ingen politisk agenda, men ga frivillig sitt liv for hele verden. Siden han var Guds sønn var dette ingen vanlig død, men en død som reverserte «dødskreftene» i denne verden og tilbyr alle mennesker tilgivelse og en ny start.

Det betyr at alle de som ønsker å følge Jesus, ved å la han få være konge i livet deres, får del i det nye livet som Jesus døde for å gi oss.

Og når han kommer igjen som «Kongenes konge og Herrenes Herre», for å etablere sitt evige fredsrike på jorden, skal vi få leve med han for alltid i en tilstand der verken død eller sorg eller skrik eller smerte skal være mer.

For det som en gang var, er blitt borte, og den nye himmel og den nye jord er blitt til. (Se Åpenbaringen 21,3-4)