UP Tilbake
Et skur i stormvær

Et skur i stormvær

Foretrekker du et hardt og vondt fall du ser du må fikse med en gang, eller et sakte forfall som du ikke merker før det kanskje blir for sent?

Andakt

Dagens andakt er skrevet av Aslak Ånestad. Aslak er 23 år, kommer fra Varhaug, og studerer økonomi og administrasjon vedUniversitet for miljø og biovitenskap i Ås.

Har du sett hvordan et skur som blir ødelagt av sterk storm eller kraftig uvær, blir reparerteller bygget opp igjen så fort som mulig. Det blir som nytt, sterkt og fint med flotte farger.

Og mens dette  blir pusset opp igjen på grunn av det plutselige og voldsomme forfallet, såstår et skur litt lenger unna. Det blir ikke malt, pusset eller vedlikeholdt. Det faller ikkeplutselig, men langsomt ser vi at det blir i stadig dårligere stand. Det råtner litt for litt og detblir stadig mindre aktuelt å bruke. Til slutt er det beyond repair. Det må faktisk bare rives.

Vi trenger både mennesker rundt oss og vi trenger Guds sterke og kjærlige arm

Litt på samme  måte som det må skje noe spesielt med skuret før det blir sving påhammeren og fei i kosten for å reparere skadene, kan det være med oss kristne. Vi har vanskelig for å se at det er noe som må repareres i våre liv. Det er ikke alltid vi ser når vårt liv som kristne begynner å råtne mer og mer. Forandringene er så små, så ubetydelige at vi ikke syntes det er bryet verdt å ta oss sammen.

Det er ikke før vi plutselig faller brått at vi våkner og vi ser at vi er på ville veier. Og et fall gjør alltid vondt, og igjen må vi til å bygge et sterkere forhold til Gud.

Eller kanskje kan det skje det som er enda verre: Når vi først faller, er vårt liv med Gud blitt så råttent. Vi orker ikke å reise oss fra fallet, vi er blitt håpløst avhenging av noen som hjelper oss opp. Som et barn som ikke kan hjelpe seg selv, trenger vi både mennesker rundt oss og vi trenger Guds sterke og kjærlige arm.

Våger vi å spørre et søsken om hvordan han/hun har det med Gud?

Det gjelder ikke  bare for den enkeltes personlige kristenliv, jeg tror også at vi har et ansvar i et kristen fellesskap. Det kan være lett å oppdage en kristen som faller plutselig og hardt. Og det kan også gå fint å hjelpe denne broren eller søsteren opp igjen. Men våger vi å spørre et søsken om hvordan han/hun har det med Gud? Eller om det noe man kan gjøre sammen for å reparere noe som man sliter med, før man faller for hardt? Eller sitter dette altfor langt inne?

Selv syns jeg dette er forferdelig vanskelig, både å gjøre og bli gjort med. Det kan være littvondt og sårende når noen spør om mitt kristenliv eller enda verre når de peker på forfallet i mitt liv med Gud. Der og da gjør det vondt, men etterpå, når jeg ser at det trengtes reparering, er det takknemlighet jeg føler.

Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen

Jeg tror det  ligger en utfordring i å passe på seg selv og sine kristne søsken. Både fra et stygt stormvær i livet og fra det langsomme forfallet som kan snike seg inn. Da tror jeg at vi kan sammen være med å forberede oss til stormen og til den stadige forfallprosessen. Da kan vi stå trygt og stødig.

La oss våge å be om å se det hos oss selv, og la oss våge å være åpne om det. Heldigvis er det ikke vi som skal reise oss av egen kraft, men vi kan få hjelp av Ham som ble sendt for å reise oss opp. Det blir vi lovet i Salme 113,7: «Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen.»

Siste fra hver kategori