Et nytt trosforbilde

”Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser” ( Hebr 11,1 ).

Hebreerne 11 forteller om ulike troshelter, trosforbilder eller vitner som gikk igjennom uforklarlige ting, men likevel stolte på Gud og beholdt troen. Selv om det er klare vitnesbyrd det fortelles om her kan det også bli fjernt siden det ikke er noe som skjer her og nå.

Jeg er helt overbevist om at det er mange som kan være med å vitne om troen sin med sine liv også i dag, og at det er mange som gjør det. Da tenker jeg ikke bare på de som har et yrke der de forteller om Jesus, men på deg og meg der vi er i dagliglivet.

Jesus ble hans frelser, i liv og i død

I den siste  tiden har jeg fått meg et nytt trosforbilde. En kamerat som, selv om han levde med masse smerte, kjempet mot alvorlig sykdom og til slutt også måtte gi tapt for sykdommen, stolte på Gud og beholdt troen igjennom alt. Jesus ble hans frelser, i liv og i død. På grunn av dette vitnesbyrdet fra min kamerat har mange nå fått himmelen som mål for sine liv.

I Hebreerne 12, etter at både Abel, Enok, Noah og Sarah med flere har vitnet om hvordan de på tross av enten vanskelige eller uforståelige ting likevel stolte på Gud og holdt fast på troen, blir vi oppfordret til:

Å legge bort det som tynger, og synden som så lett henger seg på oss til å holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender (Hebr 12,1)

Vi blir med på himmelveien

I mange land  der det har blitt drevet misjon har en kristen begravelse skilt seg ut fra begravelsene som har vært preget av folketro, og dermed blitt et vitnesbyrd i seg selv. De som er tilstede og som enda ikke tror på Jesus ser at håpet om livet etter døden formidles så sterkt og betyr så masse for de som er tror. Ofte har dette blitt et vendepunkt og en forandring for de som ikke tror.

Jeg er overbevist om at dette ikke bare trenger å skje i det som vi tradisjonelt har oppfattet som misjonsland. Også vi kan få være med å gjøre himmelen til et mål til de som lever rundt oss. I kirken i begravelsen etter min kamerat hadde mange tenåringer skrevet på sløyfen på kransen til han som de også hadde som forbilde: ”Vi blir med på himmelveien”.