Én av ingen

Akkurat nå føles det som jeg er, mer enn jeg gjør. Og jeg liker det ikke. Men så sier Bibelen at vi må være som barn for å komme inn i Guds rike (Luk18,17). Og ja, jeg kan godt være barn, men jeg vil helst være et dyktig og nyttig barn.

Jeg er ny der jeg bor. Ny i landet, ny i vennegjengen, (som jeg ikke er en del av ennå), ny på skolen, ny på butikken, ny i spansk, ny i alt egentlig.

Jeg har ikke en umistelig rolle akkurat nå. Språkskolen hadde overlevd uten meg som elev. Jeg kan ikke bidra som jeg vil ennå.  I slike overganger er det lett å føle seg som «én av ingen».

Hvor finner jeg min verdi?

Kanskje du også nettopp har flyttet og er ny et sted? Til deg må jeg bare si: Feel your pain! Jeg tror nok vi trenger litt tid på oss, før vi føler oss som en av gjengen. Men vet du hva? Det er ok!

Selv om overganger er tøffe, har jeg likevel oppdaget at det finnes noe viktig i disse overgangene. Jeg trenger nemlig en repetisjon av hvor jeg finner min verdi. Når det ikke er i det jeg gjør, eller i relasjonene mine. Hvor finner jeg den da?

I Markus 10,46 leser vi om en blind tigger. En blind tigger som ikke kan gjøre noe som helst. Han bare sitter der, og må få alt av de andre. Han var én av ingen. Men så er det så fint, for før neste vers kommer, skriver Markus noe viktig. «Han (den blinde tiggeren) het Bartimeus, og var sønn av Timeus». Han var ikke én av ingen, han var noen – en med identitet, et navn som noen kjente, og han tilhørte noen.

Ikke én av ingen

Om meg sier Gud, den allmektige: «Vær ikke redd! For jeg har løst deg ut, KALT DEG VED NAVN, du er MIN.» (Jes 43, 2).

Der finner jeg min verdi – Gud kaller meg ved navn, han kjenner meg personlig, og jeg tilhører han, også når jeg føler meg som én av ingen.

Det gjør at jeg kan juble, glede meg, og takke, over at uansett hvordan hverdagen min er nå, er jeg hans. En kongens datter, som Gud ser hver dag, og som gleder seg over at jeg gleder meg over denne store sannhet – Jeg er ikke én av ingen, men Én av Guds umistelige barn.