UP Tilbake
De vise menns jul

De vise menns jul

Fra østen kom de vise menn, og de lærer oss noe om tillit og tilbedelse.

Bibelske personer

Denne julen vil iTro fortelle om juleevangeliet fra en litt annen vinkling, ved å fokusere på hvordan det må ha vært for noen av de personene som på forskjellige måter opplevde hendelsene på nært hold.

I Bibelen kan  du lese om de vise menn i Matteus 2,1-12.

De kom vel helst for Jesusbarnet. Men det betyr ikke at vi ikke kan lære noe av de allikevel.

Tenk at de vise mennstolte på at stjernen ledet dem! De ble glade da stjernenstoppet, ikke da de hadde fått sjekka at den stoppet det rette stedet. De stolte på stjernen. I julesangen Deilig er den himmel blå synger vi at «vi har og en ledestjerne», nemlig Guds ord!

Denest beste tingene er den beste tingens fiende

Guds ord, er  det det som leder oss? Eller er det vanene våre? Jeg tror de setningene som er farligst for oss kristne, er setninger som «Man må da kunne unne seg å…» eller «Det kan ikke være så farlig å…» eller «Alle andre bruker jo å…«.

Det er kanskje lett å unngå slike setninger med opplagte skumle ting. Men hva med forbruket vårt? Hva med tidsbruken vår? Hvordan er det Bibelen formaner oss til å leve? Vi bør la Gud få siste ord, for alle disse «nest beste tingene» er den beste tingens fiende. For dette er setningene som visker ut det som skulle være forskjellen på livene til de som har møtt Jesus og de som ikke har det.

Vi er i Betlehem, det er liksom bushen i forhold til Jerusalem

nbsp;

Videre fikk de vise menn høre i en drøm at de skulle dra en annen vei hjem. Det innebar å bryte avtalen med kongen. Og i gamle dager tror jeg ikke det å bryte avtaler med selveste kongen ble oversett. Men de vise menn hadde tillit til Gud, og ikke til mennesker.

Jeg skrev at de ikke trengte å sjekke at de var på riktig sted da stjernen stoppet. Men de gikk jo inn. Og! Tenk at de fortsatt trodde at de hadde kommet rett! Stjernen stopper. De går inn og, ja, det er et helt vanlig hus. Der inne sitter… en ugift kvinne. Vi er i Betlehem, det er liksom bushen i forhold til Jerusalem. At de trodde barnet som lå på morens fang var kongen som skulle komme, er en liten prestasjon i seg selv. Deres tillit er slående.

Det er ikke offeret vårt Gud vil ha – det er hjertet

De ga det beste de hadde. Hva gir vi? Gir vi komfortsonen vår, hvis en klassekamerat lurer på hva vi gjorde i helga og vi egentlig bør nevne møtet vi var på? Gir vi den sosiale statusen vår, ved å henge med noen av de som ikke er i den kule gjengen, i stedet for å være der det skjer? Jeg har vært med på hypotetiske samtaler om vi hadde blitt martyrer og hva vi hadde gjort hvis det var forfølgelse i Norge. Vi sitter og diskuterer om vi hadde gitt livet vårt for Jesus. Og så gir vi ikke de fem minuttene vi kan sove ekstra for å starte dagen med Gud i Bibel eller bønn. Lite troverdig.

Det er en gammel country-klassiker hvor syngedama synger at: «Du sier du vil dø for meg. Hvorfor vil du ikke leve for meg?» Jeg tror Gud sitter med samme lengsel. Og ikke fordi han trenger det, men fordi vi og våre medmennesker trenger at vi lever nært Gud. Jesus trengte ikke gull, røkelse og myrra. Det viktige her var at de vise menn ga hjertet sitt – de ydmyket seg. Det er ikke offeret vårt Gud vil ha – det er hjertet.

Jesus fortjener vår tilbedelse ikke bare for det han gjør for oss, men for den han er

Og merk så glade de vise menn var! Dette var menn med tilgang til kongen i Jerusalem, det var ikke småfolk. Og de kommer til et vanlig hus, hvor det sitter en tenåring med lite barn, og de faller ned på kne. Ganske ydmykende! De forstod at det var noe spesielt med denne gutten, noe som det var verdt å ydmyke seg for. De tilber barnet.

Og dette er det jeg vil si om tilbedelse. Jesus fortjener vår tilbedelse ikke bare for det han gjør for oss, men for den han er. Jesusbarnet hadde ikke gjort noen ting for de vise menn. Jesus fortjener ikke bare vår tilbedelse når vi har opplevd at han har gjort noe konkret i livet vårt. Han skal ha vår tilbedelse fordi han er den han er.

Jeg tror det er derfor disse mennene i ettertid har blitt omtalt som vise. Ja, jeg tror forresten ikke at de selv gikk rundt og sa de jobbet som vismann. Det virkelig vise med de vise menn var at de hadde tillit til Gud, og at de skjønte at barnet som ble født i julen fortjente deres tilbedelse. Det er det jeg tror vi kan lære av de vise menn; tillit og tilbedelse.

 

Foto: AfghanistanMatters/flickr.com

Siste fra hver kategori