Daniel og løvenes konge

Da Daniel, en ung mann fra en lovende familie, var tenåring, ble landet han bodde i invadert. Sammen med flere unge gutter fra høytstående familier ble han tatt med til Babylon. Der skulle de bli tjenere for kongen. Daniel var kanskje 15 år gammel, og kom til en ukjent plass, en ukjent kultur, og en ukjent religion.

Hvordan er det å skulle være seg selv i en sånn situasjon? Kan vi sammenligne oss med Daniel, til tross for at vi ikke er blitt kidnappa og sendt til et annet land for å tjene en annen konge? Du som leser dette har sannsynligvis opplevd det å måtte begynne på nytt, begynne på en ny skole, kanskje uten mange du kjenner. Du har stått alene. Som Daniel. Kanskje har du vært alene som kristen. Kanskje har du som Daniel opplevd et kultursjokk.

Plutselig var han en av dem som ikke passet inn

Daniel kom fra Israel, fra Jerusalem. Han var nok vant til at alle rundt ham, familie og venner og den vanlige mannen i gata, var jøder. De delte samme tro, de delte det viktigste. Det er noe trygt ved å være sammen med folk som deler din tro. Uansett hvor forskjellige dere er på andre måter er det viktigste i deres identitet felles, dere er på samme lag.

Nå ble Daniel rykket opp fra dette. Vekk fra hjemmet, vennene, tryggheten. Han kom til et nytt land hvor folk flest ikke trodde på, kjente til eller brydde seg om Israels Gud. Det ble utrygt og ukjent, og vanskeligere å finne folk han på den måten kunne identifisere seg med. Daniel var nå i mindretall, han hadde feil rase og feil religion. Plutselig var han en av dem som ikke passet inn.

Det gjør noe med deg når du blir plassert inn i en ny, usikker setting. Det kan bli vanskelig å holde på den du er – å være deg selv. Det ville vært så mye lettere for Daniel å bare glemme det han hadde med seg fra Jerusalem, og gå inn for å passe inn i Babel. Delta i religionen, spise maten, bli en babyloner. Kanskje virker det ofte som om det ville vært så mye lettere for deg også å bare glemme det du har med deg. Bare være som de andre, og glemme Jesus – fordi du ser at det gjør de andre ukomfortable når du nevner han, når skillet mellom deg og dem kommer tydelig frem.

Han vil være en disippel, koste hva det koste vil

Daniel fikk aldri passe inn. Flere år etter at han kom til Babel, etter at han var blitt en fremgangsrik, respektert mann med mye makt og et godt forhold til kongen, fikk han igjen erfare at han ikke var en av dem – at han var annerledes. Noen av hans rivaler sammensverget seg mot han, og fikk kongen til å vedta en lov om at alle skulle tilbe han som Gud. Ellers ble de kastet i løvehulen. Visste de at Daniel ikke ville bøye seg for dette?

I Bibelen står det at med en gang Daniel fikk høre om denne loven gikk han hjem og ba, med blikket mot Jerusalem. Det virker som et lett valg for ham å trosse kongens lov, men var det virkelig så enkelt?

Det som slår meg gjennom hele Daniels bok er at han alltid søker seg nær til Gud gjennom bønnen. Han vil være en disippel, koste hva det koste vil. Han verken vil eller kan bytte ut troen sin for å passe inn. Gud var den Daniel bygde sin identitet på – derfor ville han heller være sammen med Gud i en løvehule enn å være uten ham. Han er jo løvenes konge, tross alt.

Daniel haren egen bok i det Gamle Testamente.

Foto:Tambako_the_Jaguar på flickr.com

Bibelsk personerBibelen er full av personer som vi har hørt mye og litt mindre om.I denne serien møter du noen av disse menneskene i en litt annerledes setting enn du kanskje forventer.