Da Jesus reddet livet mitt

Jeg trodde først det var for å lage et slags køsystem han sa det. For at ikke alle skulle kaste steinene samtidig. «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»

Så da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg knapt tro det jeg så! Det stod ingen igjen. Bortsett fra denne mannen. Jesus.

Jeg hadde jo hørt rykter om ham. At han gjorde mye godt, ting som egentlig var umulig, og at folk lurte på om han kunne være Messias – han som skulle komme fra Gud.

Men det var først etter å ha møtt ham selv at jeg kunne tro at det var sant. Men tenk at disse ordene skulle redde livet mitt!

Trodde livet mitt var inne i sine siste timer

Jeg hadde blitt dratt med gjennom byen. «Hore!» ropte folk mens jeg ble ført gjennom gatene og oppover mot tempelet.

Og jeg kunne ikke si imot dem, jeg var tatt på fersk gjerning. Enhver unnskyldning jeg kunne prøvd meg med ville bare blitt patetisk. Det var en ganske stor gjeng med skriftlærde og fariseere som var med opp til tempelet, der de stoppet foran denne mannen.

Jeg visste jo at det jeg hadde gjort kunne føre til dødsstraff, og i den grad det var mulig, hadde jeg faktisk begynt å forsone meg med at livet mitt var inne i sine siste timer.

Han ga meg muligheten til å leve

Det virket likevel ikke som om det viktigste for fariseerne og de skriftlærde var å straffe meg for det jeg hadde gjort. Jeg hadde hørt at de ikke hadde et spesielt godt forhold til denne mannen, og jeg fikk et inntrykk av at de egentlig bare ville sette ham på en slags prøve. Og at det var dette de ville bruke meg til.

Men man kan trygt si at han snudde situasjonen på hodet!

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne», hadde han sagt. Men jeg hadde ikke sett for meg at alle ville slippe steinene og gå.

Og vet du hva? Det virket faktisk ikke som om det viktigste for denne mannen var å vinne diskusjonen for å sette fariseerne på plass, selv om han fikk gjort det også. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk en følelse av at det var enda viktigere for ham å gi meg muligheten til å leve.

Men han kastet ingen stein

«Flaks!» kan jeg  huske at jeg tenkte da jeg så at han var den eneste som stod igjen. Men i ettertid har jeg likevel tenkt at jeg faktisk ikke kunne hatt mer uflaks!

For her stod jeg – ansikt til ansikt med den eneste i verdens historie som oppfylte dette kravet om å være uten synd, og som dermed hadde rett til å kaste den første steinen.

Men han gjorde det ikke. Han kastet ingen stein. Han ga meg en ny start! «Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa han, «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»

Det var noe spesielt med denne mannen. Han reddet livet mitt den dagen. På flere måter enn jeg først var klar over.