På en gudstjeneste jeg var på, malte pastoren et bilde av en god og en ond ulv som kjemper om det gode og onde som ligger i oss.

Han sa at den onde ulven var bæreren av sinne, sorg, misunnelse, hat og bitterhet, mens den gode ulven var bæreren av fred, glede, takknemlighet, kjærlighet og håp.

Jeg forstod bildet han prøvde å male, men er uenig i to ting.

Jesus ble sint

Jeg tror ikke at sinne og sorg er av det onde.

For var ikke Jesus preget av sinne da han jaget ut salgsmennene fra tempelet? Og da han irettesatte både saddukkerne og fariseerne?

Var ikke Jesus preget av sorg da Lazarus døde? Og da han følte seg forlatt på korset?

Dersom disse følelsene er onde, hvordan kom de til uttrykk i Kristus?

For er det ikke sinne som gjør at vi står opp mot urett og det som er ondt? Er det ikke sinne som gjør at vi kjemper for den svake? Hvis vi har fått sans for det gode, er det helt naturlig at vi blir sinte og triste i møte med det motsatte.

Jeg tror sorg kan være et resultat av det onde, men ikke at det er ondt i seg selv. For hvordan kan man ha kjærlighet og medlidenhet uten sorg? Er ikke sorgen et av kjærlighetens uttrykk?

Et fravær av sorg og sinne i en ødelagt verden, ville vært apati, og vi er kalt til et liv i kjærlighet.

Sinne er naturlig

Likevel kaller Gud oss til å være sene til vrede (Jak 1,19-21), og til å glede oss i Herren alltid (Fil 4,4-7). Er ikke dette motsetninger til å kunne være sint eller trist?

Jeg tenker ikke det.

I Efeserne står det:

Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede (Ef 4,26).

Her kommer Paulus med et praktisk råd.

Han presiserer at sinne er naturlig, samtidig som at det ikke må ramme oss slik at vi synder; og at vi ikke skal være langsinte. 

Det å glede seg i Herren handler om å glede seg over hvem han er, hva han har gjort og hva han kommer til å gjøre.

Dette kan man tenke på selv om man kjenner på sorg eller sinne.

Ord til oppmuntring

Jeg ønsker å slutte med noen vers fra Matteusevangeliet som kan være til oppmuntring når man erfarer sinne eller sorg:

Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes (Matt 5,4-6).