For to tusen år siden tok Jesus disiplene med på litt av en ferd. De skulle over til andre siden av sjøen. Disiplene ble sendt i forveien, mens Jesus selv tok muligheten for litt alenetid.

Historien finner vi i Matteus 14,22-33.

Etter hvert ble det mørkt, og det ble dårlig vær. Det var ikke før natten kom, og vinden og bølgene herjet, at Jesus valgte å slå følge.

Jesus skulle også over vannet. Som kjent tok ikke Jesus følge i båt, men til fots. Han tok seg en gåtur, som man gjør når man heter Jesus.

Snart hadde han tatt igjen disiplene, og timingen på besøket kunne ikke vært bedre! Stormen herjet, og disiplene slet med redsel og uro.

Bølgene hørte på Jesus. Det ble stille idet Jesus gikk ombord i båten. Kanskje havet kjente igjen mannen som faktisk var skaperen bak både vann og land?

Krisen var over.

Hva lærer denne historien oss?

Denne historien forteller oss mye om hvem Jesus er. Han er en som møter sine akkurat der de er, og når de trenger det. Han er helt enorm på timing.

Når Jesus kommer, er det aldri for sent, selv om det av og til skulle virke slik.

Hvordan kommer han?

Det er ikke slik at Jesus alltid kommer med lange svar og vanskelige gåter. Han kommer heller med hjelp. Med redning.

Og har han kommet, så vil han bli.

Bryr Jesus seg?

En lignende historie i Bibelen er da Jesus sover i båten. Da han våkner, spør disiplene hans: «bryr du deg ikke om at vi går under?» (Markus 4,38).

Hva slags spørsmål er dette? Bryr ikke Jesus seg?

Dette er også spørsmål vi kan stille i våre egne liv, når vi går gjennom tøffe tider. Bryr Jesus seg?

Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i spørsmålet. Noen ganger kan det virke som om Jesus sover når han burde vært våken.

Ser du en som bryr seg?

Løft blikket på korset – hva ser du? Se på korset, der Jesus henger – hva finner du? Ser du en som bryr seg? Ser du en som hang der fordi han bryr seg om deg?

Ja, det gjør du.

Peter, som var i båten den natten, skriver dette i sitt brev noen år senere:

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Peter 5,7)