Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet. (Lukas 15,32)

Dette er en lignelse om den bortkomne sønn. En av de fineste lignelsene, og en jeg kjenner meg godt igjen i. 

Etter at han fikk sin del av arven, dro han til et land langt borte, og sløste bort alt han eide, og levde det «beste» liv. Det står skrevet videre at landet fikk en hungersnød og sønnen begynte å lide nød. Han måtte leve på grisemat, fordi han ikke hadde penger til mat. Et liv han ikke hadde sett for seg. Sønnen sier videre: «Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg». 

Hvem er jeg?

For noen år siden var jeg i tvil om hva jeg ville gjøre med det kristne livet mitt. 

Skulle jeg være en kristen fortsatt? Eller skulle jeg prøve ut hvordan det ikke-kristne livet hadde fungert?

Det var nok det siste som fristet mest den gangen. Årsaken til dette var nok at jeg sleit mye rundt hvor jeg sto i livet – hvem er jeg?

Noe stemte ikke

Jeg ville prøve ut hvordan det var å leve et ukristent liv. Ikke akkurat med alkohol og fest, men det å ha ukristne kollegaer og en hverdag uten kristent innhold.

Når jeg gikk på møter eller ungdomssamlinger, var det nemlig noe som ikke stemte. Talene ble lengre og konsentrasjonen var på et annet sted. Jeg følte at jeg måtte være på møter regelmessig, for å vise at jeg var kristen. 

Over lengre tid fungerte ikke dette. Jeg sa til mamma at jeg ikke ville være med på noen av møtene, fordi jeg ikke fikk noe ut av talene. Hun godtok det, men det fikk jo konsekvenser senere.

For det førte meg jo bare lenger vekk fra Jesus. Man tror at man kan lure foreldrene sine, men man lurer egentlig seg selv. For du vil ikke innrømme feilene dine. 

Vendepunktet

Skolestart nærmet seg og jeg begynte å be mer til Gud, om at det skoleåret skulle bli et år med kristent påfyll og at det sosiale livet mitt skulle bli bedre.

Jeg reiste til Sygna vgs i Balestrand, for å gå påbygg. Allerede på første torsdagsmøte merket jeg at dette året kunne bli bra. For under lovsangen (jeg har ikke vært borti moderne lovsang før Sygna) og andakten, merket jeg en stor glede: En glede over at alle i salen var kristne, eller at de ville høre om Jesus. 

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! (1. Kor 9,24)

Kom til Jesus

Videre i året ble jeg nærmere og nærmere en “god” kristen. Den andre gangen jeg følte på ordentlig kristent fellesskap, var når Vision kom på besøk. Det var så fine og gode andakter. En ung voksen som hadde andakt sa: “Du kan komme til Jesus med alt! Uansett hvor mye og hvor lite du sliter med.”

I etterkant av den talen har jeg relatert meg til lignelsen om den bortkomne sønn. At jeg var den bortkomne “sønn”. Jesus har funnet sted i hjertet mitt nå, og for alltid vil han være der! Ja, til evig tid!

Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem.

Så er min strid med ett forbi, så er jeg i mitt hjem.

Det hjem min frelser lovet har, hver den som korset med ham bar,

Guds paradis, vårt rette hjem, Det ny Jerusalem. 

Fra “Ja, engang mine øyne skal”