Jeg har vært så heldig å få være med på en ungGlobal-teamtur til Elfenbenskysten, en opplevelse som har satt spor.

Vi fikk sett arbeidet som drives blant mahou-folket, både i storbyen og på landsbygda.

Samme Gud på tvers av kulturer

I landsbyen Ouaninou ble vi med på gudstjeneste, en opplevelse i seg selv. Et språk og en kultur som er helt fremmed for oss fra Norge.

Jeg kunne ikke unngå å tenke: Så fjernt at det er den samme Gud vi tilber?

Men midt i denne kontrasten ble det tydelig for meg: Det er ikke uttrykk som språk eller kultur som definerer Gud, han ser til hjertene som søker ham. Vi kommer fra forskjellige kulturer, snakker ulike språk og tilber på ulike måter, men vi ber til den samme Gud, det er stort!

«Én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» (Efeserne 4,6) 

Det viktigste laget av alle

Senere på kvelden samles vi på en støvete fotballbane for å spille mot et lokalt lag.

Kampen skal til å begynne, og vi venter mens treneren deler noen ord som setter spor:

«Her på fotballbanen er vi mot hverandre, men vi er alle på samme lag i livet.»

Selv om vi har ulike bakgrunner, språk og tradisjoner, er vi likevel brødre og søstre.

For utsendingene blir fotballen mer enn bare et spill – den blir en brobygger, en mulighet til å knytte vennskap og dele tro.

Ønsket er å få flere med på laget, ikke bare på fotballaget, men på det viktigste laget av alle: Jesu lag.

Blant et folkeslag som i stor grad er muslimer og fremmede for Guds ord, blir idretten en døråpner for evangeliet.

Gjennom den skapes relasjoner og tillit, og sakte, men sikkert blir flere introdusert for evangeliet om Jesus Kristus.

Guds ord skapte interesse 

Hver uke drar en lokal evangelist ut til en landsby der mahou-folket bor, et muslimsk folkeslag.

Da folk kom hjem fra åkrene, samlet de seg for å høre budskapet. Det ble sunget og evangeliet om Jesus ble tydelig forkynt.

Det var sterkt å se hvordan Guds ord skapte interesse, selv blant dem som aldri før hadde hørt det.

Verdien av å ha lokale troende med i misjonsarbeidet er stor. De kjenner språket, kulturen og folket, uten dem ville arbeidet vært langt vanskeligere.

Når jeg satt der, omgitt av mennesker som hører evangeliet for første gang, føltes Paulus’ misjonsreiser plutselig ikke så fjerne lenger. Han reiste til folkeslag som ikke kjente Gud, akkurat slik vi fikk være med på. 

«Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss.» (2 Kor 5,20)

Min plass i det store oppdraget

På turen møtte vi flere utsendinger som ofrer tid, sikkerhet og trygghet for å bringe evangeliet til mennesker på den andre siden av jorden.

Det utfordret meg til å tenke på hvordan jeg selv kan være en del av dette oppdraget som vi alle er kalt til, enten det er i Elfenbenkysten eller hjemme i Norge. 

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28,19)