UP Tilbake
Miming og misjon i Mongolia

Miming og misjon i Mongolia

En sulten mann går fortvilet hjem fra butikken. Med seg har han en pakke dopapir. Fordi han ikke kunne språket prøvde han å mime det han ville ha. Han hadde jo egentlig lyst på egg.

Lars-Petter er 25 år, kommer fra en ikke-kristen familie, og har gått seks av sine år med utdanning på NLM-skoler, Vestborg vgs og Fjellhaug Internasjonale Høgskole.

Han ble kristen på Vestborg, og er over middels glad i UL. I tillegg har han en flott kjæreste her i Norge som sikkert gleder seg til han kommer hjem til sommeren.

Egg og dopapir

– Du har snart vært i Mongolia i to år. Hvordan var det i begynnelsen?

– Begynnelsen var tøff. Det er få som snakker engelsk i Mongolia og selv om noen få gjør det, tar det tid før de blir trygge på deg. Du må investere tid og vise at du ønsker å være sammen med dem og så åpner de seg gradvis. Så de to første månedene var en virkelig kamp. Ingen ordentlige venner, veldig knapt ordforråd og nærmeste norske familie 1500 km unna i Khovd. Samtidig ser jeg nå at det har vært en velsignelse for meg at så få kunne engelsk, fordi det har gjort at jeg har vært avhengig av å lære meg en del mongolsk, og da har jeg også fått mer fellesskap med andre.

Lars-PetterØdegaard2

Språkproblemene i starten førte også til en del komiske situasjoner. Lars-Petter gikk på butikken i håp om å få kjøpt seg litt egg. Språkbarrieren ble for stor, og han forsøkte å mime en høne som verper et egg. Det hele endte opp med at han gikk hjem med en pakke dopapir. Siden har språkutfordringene blitt færre.

– Etter over halvannet år i Mongolia – føler du deg litt mongolsk?

– Ja, jeg føler meg i grunn litt mongolsk. Jeg har snart bodd 8 % av mitt liv her og det er klart det påvirker meg både i tanke og gjerning. Og så er det jo slik at når du bor her så ønsker du ikke å skille deg ut. Jeg går på små lokale kafeer, spiser og drikker det samme som mongolerne og praktiserer språket så mye jeg klarer. Men jeg innser allikevel at jeg alltid vil være annerledes, jeg klarer ikke å gli inn i samfunnet her uansett hvor mye jeg prøver og det er frustrerende. En to meter høy «guling», som de kaller oss vestlige, vil alltid få stirrende blikk og pekefingre på gata. Jeg har fått et innblikk i det å være kongelig eller kjendis, uten sammenligning for øvrig. Det hadde vært så befriende å være helt ‘vanlig’. Å ikke stikke seg ut. Å være en fullkommen del av fellesskapet.

Lars-PetterØdegaard3

Oppturer og nedturer

Lars-Petter forteller at det beste med å ha vært to år i Mongolia, er å få bli kjent med en ny kultur på den måten han har fått. Å lære et nytt språk så godt at han kan le med når de lokale forteller vitser har vært en personlig seier. Dette var også noe av grunnen til at han tok et år til da ettåringsperioden var over – endelig var han god nok i språket og kjente kulturen. Det var for dumt å reise hjem da.

– På det åndelige plan har det klart største vært å se nye komme til tro. Å se mennesker komme utenfra og inn i et av prosjektene våre, som engelskklubben eller sportsgruppa, der de får kristne venner som igjen inviterer dem med i kirka. Under påskegudstjenesten i fjor ble fem nye lagt til menigheten og døpt. Det er helt klart noe av det største jeg har fått lov til å være med på.

Likevel forteller han at det ikke alltid har vært fint og flott. Han merker at ting går ham på nervene. Mennesker som ikke møter presis. Trafikkbøller. Folk som prøver å utnytte at han er vestlig. At han føler seg liten og uviktig, og at hans begrensede språkkunnskap og kompetanse ikke strekker til. I tillegg har han opplevd små uhell og en del sykdom nå i vinter. Da kan Gud virke fjern.

–I år har jeg vært mye syk, hatt en sterk bihullebetennelse samt pådratt meg kraftige astmaanfall i eksosen og kulden her. Det har vært svært tungt når jeg er her alene og det er lite medisiner. Samtidig med dette falt jeg ut av bibellesningen og bønnelivet mitt, og det er klart Gud føles fjern da, både fordi jeg føler det er urettferdig at jeg skal bli rammet av slik sykdom når det eneste jeg ønsker er å være her for Gud. Samtidig må jeg jo ta meg tid til å søke Ham, jeg også.

Hjemmefra men ikke alene

Når man er langt hjemmefra er det godt å ha gode søsken i troen. Mennesker som vil hjelpe. Det har Lars-Petter erfart i Mongolia.

– Et ungt ektepar fra Finland har kanskje vært de to viktigste enkeltpersonene for meg om jeg ser på ting utenfor NLM. De er også her som misjonærer, og jeg har hatt utrolig mye glede av dem disse to årene. Både gjennom bibelgruppesamlinger, spillekvelder og et fotballag vi er med på. Vennskapet med dem har virkelig gjort det mye enklere for meg å være så langt unna venner, familie og kjæreste.

I tillegg er det mange hjemme i Norge som har bedt for meg. Det har jeg satt utrolig stor pris på.

Lars-Petter har følt at Gud har ledet ham og vært med ham gjennom disse to årene.

– Gud har konkret ledet meg til mennesker. For eksempel en jente

som ringte meg i fjor, som jeg aldri had- de snakket med før. Hun hadde vært i kontakt med en NLM-misjonær i Japan, og trengte en kristen å snakke med. Vi har møttes jevnlig siden, og hatt mange gode samtaler.

Til sommeren reiser Lars-Petter hjem til Norge. Han kommer til å savne menneskene, maten, dyrene og kontras- tene. Men smogskyen over Ulan Bator og –40 om vinteren kan han greie seg uten.

Privat

Siste fra hver kategori