Ville jeg blitt satset like mye på hvis jeg var jente?

En av de tingene jeg setter mest pris på med bakgrunnen min fra mine kristne miljøer er at jeg helt siden jeg var 14 år har blitt heiet på, utfordret og dyttet frem som leder.

Det begynte med en andakt jeg holdt på Yngres foran en håndfull jevnaldrende på bedehuset hjemme i Vennesla.

I årene som fulgte fortsatte det med stadig nye utfordringer. Jeg ble vist mye tillitt, fikk mye god trening, og fikk mange gode muligheter til å utvikle meg.

Det er nok flere grunner til at jeg ble dyttet frem. At jeg hadde egenskaper, vilje, frimodighet og var dyktig.

Men de siste årene har jeg spurt meg selv oftere: Ville jeg fått de samme utfordringene og mulighetene om jeg var jente? Ville jeg blitt dyttet frem på samme måte, ville heiaropene vært de samme?

Jeg er nesten helt sikker på at svaret er nei.

Sånn kan det ikke fortsette.

Reaksjoner som bør bekymre

Jeg ble oppmerksom på problemstillingen igjen da jeg leste kommentaren «Pinsebevegelsen er mannsdominert» av Ingvild Ofte Arntsen (26) i Korsets Seier. I etterkant av en stor, nasjonal konferanse i bevegelsen ble det fokusert på at det var en dårlig kjønnsbalanse blant bidragsyterne. Reaksjonene kom fra både kvinner og menn.

«De reaksjonene som bør bekymre oss mest, er de som kommer fra unge jenter med ønske om å lede, som spør seg selv om det er noen framtid for dem i våre menigheter», skriver Arntsen.

Det samme er jeg dessverre sikker på at også gjelder i bedehusorganisasjoner som Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet.

Jeg som gutt og ung mann har hatt en rekke mannlige forbilder å se opp til og lære av. Jeg vet at mine jevnaldrende jenter kun har hatt et lite fåtall damer (disse er ofte til gjengjeld særdeles bra!) de kan følge etter på samme måte.

En kultur som må endres

Arntsen reiser flere interessante og viktige spørsmål i artikkelen.

Er det «holdninger, utviklet gjennom over hundre år som bevegelse, som bør endres? En bevegelse med så få kvinnelige forbilder og tilsynelatende manglende forståelse for at dette er en av våre største utfordringer, viser ikke et fristende bilde til framtidens ledere.

Dyktige kvinnelige ledere dukker, på samme måte som dyktige menn, ikke opp fra ingensteds. De må satses på, trenes og løftes fram. Og kanskje må jenter satses mer på enn gutter fordi kulturen vår fortsatt bærer et bilde av en leder som mann».

Her synes jeg hun treffer spikeren på hodet. Disse kulturene kan jeg også kjenne igjen. Det er på tide at vi setter ord på dem, og sier ifra om at slik vil vi ikke ha det lenger.

Forsvinner andre steder

Hun sier i et intervju i avisen at hun helt siden ungdomsskolen har hatt lyst til å få muligheten til å forkynne, men i veldig liten grad fått det. Veldig mange gutter ved siden av henne har fått det.

Dette tror jeg også mange jenter kan kjenne seg igjen i i bedehusorganisasjonene.

Arntsen skriver videre at flere unge kvinner har tatt på seg lederoppgaver på andre arenaer enn kirken, «hvor unge kvinner som vil noe, blir heiet fram, trent og satset på. De blir kanskje til og med valgt over en like god gutt – fordi mangfold er et viktig mål i seg selv».

Det sier seg selv at det er veldig synd for menigheter og organisasjoner om gode lederemner forsvinner stille ut døren.

Vi gutter må ta ansvar

Hvem har ansvaret for å gjøre noe med dette? Lederne våre har det helt klart. Men det er ikke nok med handlingsplaner og vedtak. Det er kulturen som må endres, og her har du og jeg et stort ansvar.

Tidligere iTro-sjef Maria Celine delte kommentaren til Ingvild på Facebook. Jeg kommenterte og sa «veldig bra». Svaret fra Maria tror jeg er viktig. Hun skrev «Bra du heier! Også er det jo faktisk enormt viktig at dere gutta også mener noe om det og gjør noe med det, Odd Inge».

Jeg har i altfor mange år tatt for lett på denne problemstillingen, og ikke gjort noe med den. Sånn kan det være med kulturer, de fortsetter bare å leve om ingen setter ord på dem og kritiserer dem.

Så derfor gutter: Vi har fått en utfordring! Vi må se oss selv i øynene og innse at mennene som har gått før oss har skapt en kultur som nå bør endres.

Jenter fortjener å heies på, utfordres og dyttes frem på samme måte som vi blir det.